Retningslinjer for bruk av samordningskanal

Innhold

    Innhold

    Formål og målgruppe

    Samordningskanal er kommunikasjonslinjen mellom kommune, statsforvalter, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Justis- og beredskapsdepartementet (JD), før, under og etter kriser. Kommunikasjonen inkluderer situasjonsrapportering, samordningskonferanser og statusoppdateringer med informasjon fra ulike fagområder på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå, etter en varslet hendelse. Samordningskanal fungerer uavhengig av krisestøtteverktøy og kommunikasjonsløsning.

    Formålet med retningslinjene er å beskrive hvordan rapportering og annen kommunikasjon skal gjennomføres på samordningskanal, etter at det er varslet om fare for en hendelse, eller at en uønsket hendelse har inntruffet. 

    Retningslinjene skal sikre enhetlig praksis i kommuner, statsforvalterembeter, DSB og JD, som er hovedmålgruppen for retningslinjene. Disse har en samordningsrolle ved håndtering av store uønskede hendelser. Samordningsrollen skal ivareta både den vertikale og den horisontale samordningen.

    Retningslinjene har i tillegg betydning for lokale og regionale aktører og deltakere i Fylkesberedskapsråd (FBR) samt fagdirektorater som har en rolle under hendelser der det er behov for å dele informasjon med kommuner, statsforvalter og/eller DSB.

    Departementene med hovedansvar for kritiske samfunnsfunksjoner skal bistå JD med informasjonsinnhenting og rapportering. Disse departementene må derfor være kjent med retningslinjene.

    Retningslinjene gjelder:

    • situasjonsrapportering
    • samordningskonferanser/statusoppdateringer
    • håndtering av varsler

    Retningslinjene omfatter uønskede hendelser og krisesituasjoner som inntreffer i Norge, og hendelser/kriser i utlandet som berører Norge. Retningslinjene er gjeldende for hele krisespekteret, også i sikkerhetspolitisk krise og krig, inkludert ved bruk av Nasjonalt beredskapssystem på graderte plattformer.

    Begreper

    Fagkanal er kommunikasjonslinjen innenfor en sektor eller et forvaltningsområde, fra lokalt, via regionalt og til sentralt forvaltningsnivå. 

    Fylkesberedskapsråd (FBR) skal bistå i statsforvalterens samordning av samfunnssikkerhet og beredskap generelt, og krisehåndtering spesielt. Rådet består av representanter for regionale aktører med ansvar for kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner, ledere fra politiet og øvrige nødetater, Forsvaret, Sivilforsvaret, frivillige organisasjoner, fylkeskommunen og statlige etater med vesentlige beredskapsoppgaver i fylket. Statsforvalteren kan invitere andre aktører. Alle aktører som drar nytte av samordningen som skjer i rådet kan be om at rådet kalles inn.

    Samordning er en prosess der selve kjernen er at ulike mål, verdier, aktiviteter, ressurser eller andre premisser blir sett i sammenheng, prioritert, avveid og tilpasset til hverandre. Samordning kan handle om ulike oppgaver og virkemidlene spenner fra å dele informasjon, utvikle felles forståelse og unngå å svekke andres måloppnåelse, til å utvikle felles planer/tiltak. 

    Samordningskonferanse samler relevante aktører i store og komplekse uønskede hendelser der det er behov for informasjonsdeling og situasjonsforståelse på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. DSB kaller inn på eget eller andres initiativ. 

    Sentralt totalforsvarsforum (STF) benyttes for koordinering mellom etatsledere for å sikre lederforankring av tverrsektoriell håndtering ved behov. Forumet ble opprettet av kongen i statsråd i 2005. Det ledes av Forsvarsstaben og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, og behandler nasjonale sivil-militære problemstillinger. Totalforsvarskonseptet innebærer samordning mellom totalforsvarsaktørene på sentralt og regionalt/lokalt nivå, herunder i saker som angår Nasjonalt beredskapssystem.

    Situasjonsbilde er en visuell og/eller skriftlig/muntlig presentasjon av en situasjon med fare for tap av eller skade på verdier. Situasjonsbildet skal gi oppdatert informasjon om situasjonen på et gitt tidspunkt. Informasjonen kan omfatte fakta knyttet til hendelsesforløp, prognoser, planlagte og iverksatte tiltak, tilgjengelige ressurser, eller andre forhold som har betydning for hvordan situasjonen skal håndteres. 

    Situasjonsforståelse viser til den kunnskapen som ulike aktører og beslutningstakere legger til grunn for sin håndtering av situasjonen. Situasjonsforståelse innebærer en kunnskapsbasert fortolkning av situasjonsbildet som også inkluderer innsikt i hva som er de kritiske kjennetegnene ved situasjonen, hvordan den antas å utvikle seg og hvordan den best kan håndteres (hvilke tiltak som er egnet). Situasjonsforståelsen kan variere i kvalitet/omfang og mellom aktører/beslutningstakere. Ulike aktører og beslutningstakere trenger et tilpasset kunnskapsgrunnlag for å vurdere egne tilgjengelige tiltak. 

    Situasjonsrapportering innebærer å formidle situasjonsbilde, konsekvenser og vurderinger av mulig utvikling av en hendelse, ressursbehov og tiltak. Det rapporteres etter en egen mal. I enkelte hendelser kan det være behov for å gi en kort statusoppdatering om situasjonen til overordnet myndighet på en raskere måte enn ved situasjonsrapportering. Statusoppdatering kan formidles skriftlig eller muntlig. 

    Varsel er informasjon om en uønsket hendelse, som har skjedd eller kan skje, for å kunne minimere skader og konsekvenser. Ulike kategorier hendelser kan utløse varsler: naturfare (for eksempel flom- og skredvarsling), ulykker (for eksempel gass- og eksplosjonsfarevarsler) og villede handlinger (som for eksempel varsler om digitale angrep). 

    Varselutsteder er den etat eller organisasjon/virksomhet som utarbeider varsler og tilgjengeliggjør disse på egne nettsteder, eller framsender varsler til andre myndigheter.

    Samordningsrollen

    Samordningsrollen til aktørene på samordningskanal er forankret i forskrifter og instrukser. 

    Kommunenes samordningsansvar er regulert i Forskrift om kommunal beredskapsplikt FOR-2011-08-22-894. Kommunen skal jobbe helhetlig med samfunnssikkerhet på tvers av sektorer, og ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet under uønskede hendelser. 

    Statsforvalterens regionale samordningsansvar er beskrevet i Instruks for statsforvalteren og Sysselmesteren på Svalbard sitt arbeid med samfunnssikkerhet, beredskap og krisehåndtering FOR-2015-06-19-703. Statsforvalteren oppnevner og leder Fylkesberedskapsrådet. Statsforvalternes samordningsansvar innebærer å legge til rette for at ansvarlige regionale aktører (offentlige og private) har tilstrekkelig oversikt og informasjon, og at disse aktørene samarbeider for å understøtte håndteringen lokalt. I tillegg er statsforvalteren bindeledd mellom lokalt og sentralt nivå.

    DSB og JD skal bidra til at sektorene planlegger for gode og koordinerte forberedelser, og koordinerer håndtering av de samfunnsmessige konsekvensene ved en hendelse.

    DSBs og JDs samordningsansvar er forankret i Instruks for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps koordinerende roller FOR-2005-06-24-688, Ansvaret for samfunnssikkerhet i sivil sektor på nasjonalt nivå og Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle innen samfunnssikkerhet og IKT-sikkerhet FOR-2017-03-10-312 og Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap (samfunnssikkerhetsinstruksen) FOR-2017-09-01-1349.

    Samordningsrollen og beredskapsprinsippene

    Hendelseshåndtering ivaretas av ansvarlige myndigheter, og i tråd med beredskapsprinsippene om ansvar, likhet, nærhet og samvirke. Samordningsrollen utøves innenfor rammene av ansvarsprinsippet, og dette ligger alltid til grunn. Samtidig pålegger samvirkeprinsippet myndigheter, virksomheter og etater et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering.

    Det er avgjørende og en forutsetning at lokale og regionale etater, fagdirektorater og -departementer, frivillige og private næringslivsaktører og infrastruktureiere bidrar med informasjon inn i samordningskanalen når det er behov for det. Kommuner, statsforvalter, DSB og JD har gjennom sine samordningsroller et særlig ansvar for å legge til rette for at samvirkeprinsippet ivaretas. Gjennomføring av samordningskonferanse (se Samordningskonferanser) og møter i fylkesberedskapsråd er eksempler på utøvelse av samordningsrollen.

    Retningslinjer

    Retningslinjene omfatter rutinebeskrivelser for varsling og rapportering mellom kommuner, statsforvalterembeter, DSB og JD under uønskede hendelser og kriser. Dette er situasjoner som krever tverrsektoriell samordning. Informasjonsdeling og rapportering er grunnlaget for evnen til å samordne.

    Samordningskanalen brukes for å:

    • oppnå bredde i situasjonsbildet og -forståelsen (inkludert sivil-militært) for å kunne fange opp samfunnskonsekvensene av en uønsket hendelse
    • dokumentere den geografiske utbredelsen av en uønsket hendelse
    • gi rask og målrettet informasjon til sentrale myndigheter som deltar i krisehåndtering, herunder korte statusoppdateringer
    • dele situasjonsrapporter mellom samfunnssektorer
    • dele sammenstilte situasjonsrapporter mellom forvaltningsnivåene mellom departement, direktorat, statsforvalter og kommune (begge veier).

    Situasjonsrapportering

    Ved uønskede hendelser er det flere aktører og rapporteringskanaler som bidrar til regjeringens og myndighetenes situasjonsforståelse. For fagetater vil rapportering på fagkanal alltid være primærkanalen for rapportering. For eksempel vil politietaten rapportere til JD via Politidirektoratet, og regionale helseforetak vil rapportere til HOD.

    I tillegg til fagkanal er det ofte behov for situasjonsrapportering på samordningskanal for å sikre bredde i situasjonsbeskrivelsen og -forståelsen av en uønsket hendelse. Rapportering på samordningskanal har som formål å gi en overordnet oversikt over situasjonen på tvers av forvaltningsnivåer og etater.

    Rapportering i samordningskanal er en rapporteringslinje hvor informasjon fra kommuner og relevante regionale aktører sammenstilles og vurderes av statsforvalterne, før det sendes videre til DSB som sammenstiller og legger til egen vurdering som et bidrag til et helhetlig nasjonalt situasjonsbilde.

    DSB sender deretter situasjonsrapport til Krisestøtteenheten (KSE) i JD. KSE kan dele rapporten videre med relevante departementer og underliggende etater ved behov. KSE er fast kontaktpunkt for informasjon til og fra JD ved ekstraordinære hendelser og kriser. KSE bemanner døgnkontinuerlig sivilt situasjonssenter som understøtter JDs samordningsrolle.

    Situasjonsrapportene som sendes fra lokale, regionale og nasjonale fagetater til departementene i fagkanal inneholder sektorspesifikk informasjon om situasjonen og håndteringen kun innenfor fagdepartementenes sektoransvar. Situasjonsrapportene på samordningskanal skal ikke inneholde detaljert informasjon fra de ulike fagsektorene. Dette har fagsektorene selv ansvar for å rapportere gjennom fagkanal.

    Rapportene på samordningskanal skal gi et helhetlig situasjonsbilde på tvers av fagsektorer, inneholde vurderinger av mulige samfunnsmessige konsekvenser av hendelsen på kort og lang sikt, samt informasjon om ressurssituasjonen i håndteringen lokalt, regionalt og nasjonalt. Gjentakende rapportering må ses opp mot tidligere rapporter og ha fokus på endringer i situasjonen og oppfølging av tiltak.

    Det er ingen betingelse at rapportering i fagkanal er etablert for at det skal iverksettes rapportering i samordningskanal.

    Samordning av rapportering på fagkanal og samordningskanal

    I hendelser med stort informasjonsbehov der statsforvalterne skal rapportere i både samordningskanal og en eller flere fagkanaler, skal DSB ta initiativ til at rapporteringene samordnes. DSB oppretter dialog med fagetater som planlegger rapportering fra statsforvalterne for å avklare mulighet for å koordinere tidsfrister for rapportering.

    I enkelte hendelser vil det også være relevant å tilrettelegge for at rapporteringen fra statsforvalter til fagetat utføres via mal for rapportering på samordningskanal. Hensikten med samordningen er å gjøre rapporteringsarbeidet til embetene mest mulig ressurseffektivt.

    Samordningskonferanser: Dele situasjonsbilde/-forståelse og identifisering av problemstillinger

    Samordningskonferanse kan benyttes i forkant, under og etter en uønsket hendelse der det er behov for informasjonsdeling og situasjonsforståelse på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Målgruppen for samordningskonferansene er nasjonale og regionale myndigheter samt private aktører som har en rolle i håndteringen av den aktuelle hendelsen.

    Lokalt nivå kan også delta dersom det blir vurdert som hensiktsmessig. Deltakelsen på konferansene vil variere ut ifra den aktuelle uønskede hendelsen. Samordningskonferanser kan benyttes ved for eksempel stor skogbrannfare, skred, flom, storulykker eller høye ankomster av flyktninger.

    Samordningskonferanse kan også benyttes utenom hendelser ved behov for tverrsektoriell samordning i forbindelse med samfunnssikkerhets- og beredskapsspørsmål.  

    DSB benytter samordningskonferanse, både på nasjonalt og regionalt nivå, for å

    • dele situasjonsbilder og –forståelse på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, inkl. det sivil-militære.
    • identifisere problemstillinger og avklare oppfølging av disse
    • løfte frem spesifikke problemstillinger/utfordringer med betydning for andre myndigheter og forvaltningsnivåer
    • få oversikt over bistandsbehov og tilgjengelige ressurser
    • tilstrebe felles situasjonsforståelse

    I forkant av beslutning om bruk av samordningskanal

    Varsling innebærer å formidle eller videreformidle informasjon som gjør andre i stand til å iverksette tiltak så tidlig som mulig før eller under en uønsket hendelse. For eksempel viderevarsler statsforvalterne ofte kommunene om farevarsler fra meteorologene og gjør en vurdering av potensialet i varselet og anbefaling om tiltak. 

    Alle typer varsler kan håndteres i samordningskanal. Når en kommune, statsforvalter, DSB eller JD blir oppmerksom på et varsel, enten fra varselutstedere, andre virksomheter, eller media, gjøres en vurdering av om hendelsen har potensiale til å bli av et omfang/karakter som vil kreve koordinering og samarbeid med andre. Samordningskanalen er egnet til å varsle videre på tvers av forvaltningsnivåene. 

    Varselutstederne er ansvarlige for å utarbeide innholdet i varselet og tilgjengeliggjøre dette. 

    Varsel om naturfare

    Det er Meteorologisk institutt (MET) og Noregs vassdrags- og energidirektorat (NVE) som utsteder varsler om naturfare.

    MET er statens ekspertorgan innen meteorologi, oseanografi og klimatologi, og skal varsle om ekstreme værforhold, yte beredskapstjenester ved ulykker og varsle om farlige forhold som har ødeleggelseskraft. MET er leverandør av sivile flyværtjenester, og leverer værvarslingstjenester 24/7.

    NVE er statlig fagmyndighet for flom og skred, og bidrar i tillegg med kunnskap og har det operative ansvaret for overvåking av ustabile fjellpartier, og varsler beredskapsaktørene ved økt farenivå. NVE driver nasjonale varslingstjenester for flom-, jordskred- og snøskredfare.

    MET og NVE varsler daglig om aktsomhetsnivåer og faregrader på varsom.no og gjennom en abonnementsløsning.

    Varslingsnivåer:

    • Farevarsler fra MET – gul (utfordrende), oransje (alvorlig) og rød (ekstrem)
    • Farevarsler fra NVE – gul, oransje, rød og svart (kun snøskred)

    Varsel om ulykker og svikt i kritisk infrastruktur

    Ved store alvorlige ulykker forårsaket av teknisk eller menneskelig svikt, eller ved fare for slike ulykker, er det som regel nødetatene som varsles først og som håndterer hendelsen. 

    DSB får i mange tilfeller parallelt varsel fra eiere av infrastruktur og/eller sektormyndigheter om inntrufne ulykker eller større strømbrudd, ekombortfall eller utfall av Nødnett. Statsforvalter får ofte også de samme varslene. DSB kan bli oppmerksom på denne typen hendelser også gjennom media.

    Ved større ulykker som handler om håndtering av farlig stoff skal virksomheter umiddelbart varsle DSB. Slik varsling skal skje til DSB vakttelefon (482 12 000). Rapportering skal foretas i et nettbasert meldesystem, se skjemaer på www.dsb.no. 

    Virksomheter som omfattes av storulykkeforskriften må også etterleve de plikter om varsling som følger av denne.

    Varsel om forhøyet trusselnivå ved villede handlinger 

    Det er EOS-tjenestene som utarbeider trussel- og risikovurderinger for trusselnivået ved villede handlinger i Norge.

    Etterretningstjenesten (E-tjenesten) har som hovedoppgaver å varsle om ytre trusler mot Norge og prioriterte norske interesser, støtte Forsvaret og forsvarsallianser Norge deltar i, og understøtte politiske beslutningsprosesser med informasjon av spesiell interesse for norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Tjenesten er underlagt forsvarssjefen, men arbeidet omfatter både sivile og militære problemstillinger.

    Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har som oppgave å bedre Norges evne til å beskytte seg mot spionasje, sabotasje, terror og sammensatte trusler. Rammes nasjonale sikkerhetsinteresser eller skjermingsverdige verdier av slik aktivitet, skal dette varsles til NSM. NSM skal også drive den nasjonale responsfunksjonen for alvorlige digitale angrep og et nasjonalt varslingssystem for digital infrastruktur (VDI).  

    NSM varsler virksomheter gjennom nasjonal responsfunksjon og VDI om alvorlige digitale hendelser. Virksomheter som ansees som en del av kritisk infrastruktur eller andre samfunnviktige funksjoner kan søke om å bli en del av det nasjonale varslingssystemet for digital infrastruktur. VDI skal kunne avdekke og varsle om cyberoperasjoner mot kritiske funksjoner i Norge, samt bidra til situasjons- og risikobilde i det digitale rom.

    Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har som oppgave å forebygge og etterforske alvorlig kriminalitet mot nasjonens sikkerhet. Som ledd i dette skal tjenesten identifisere og vurdere trusler knyttet til etterretning, sabotasje, spredning av masseødeleggelsesvåpen, terror og ekstremisme samt trusler mot myndighetspersoner. PST setter det nasjonale terrortrusselnivået, og varsler bredt gjennom media om endring i nivået.Skalaen har fem nivåer. 

    Nivå 5: KRITISK terrortrussel: PST vurderer at et terrorangrep er nært forestående eller et terrorangrep har blitt gjennomført og flere angrep kan inntreffe.

    Nivå 4: HØY terrortrussel: PST vurderer at en eller flere personer har konkrete og realistiske planer og tar konkrete skritt for å gjennomføre terrorangrep og/eller at flere forhold forsterker terrortrusselen.

    Nivå 3: MODERAT terrortrussel: PST vurderer at én eller flere personer har en intensjon om å gjennomføre terrorangrep, men uten å ha tatt konkrete skritt eller har realistiske planer og/eller at noen forhold forsterker terrortrusselen.

    Nivå 2: LAV terrortrussel: PST vurderer at det er få personer som har et ønske om å gjennomføre terrorangrep og/eller at få forhold forsterker terrortrusselen.

    Nivå 1: INGEN terrortrussel: PST vurderer at ingen personer har et ønske om å gjennomføre terrorangrep og det er ingen forhold som bidrar til en terrortrussel.

    Særskilte hendelsestyper med egne rapporteringsrutiner

    Noen hendelser vil innebære at det iverksettes egne rapporteringsrutiner som er nedfelt i egne planverk med spesifisering av håndtering og rutiner for rapportering på nasjonalt nivå. Ved disse hendelsene kan fortsatt samordningskanal benyttes parallelt, dersom det er behov for det. 

    Atomberedskapshendelser

    Kongelig resolusjon av 23. august 2013 Atomberedskap – sentral og regional organisering beskriver organisering og rapporteringsrutiner ved atomberedskapshendelser i Norge eller som påvirker Norge.

    Ved atomberedskapshendelser trer den sentrale og regionale atomberedskapsorganisasjonen inn. Statsforvalteren skal i slike hendelser sende situasjonsrapport til Kriseutvalget for atomberedskap ved Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA).

    Situasjonsrapportene skal baseres på informasjon fra berørte kommuner og etater i regionalt atomberedskapsutvalg. Disse rapportene fungerer som rapportering både på fagkanal og på samordningskanal, og skal derfor inneholde konkret atomberedskapsfaglig informasjon og samtidig informasjon om samfunnsmessige konsekvenser. Kopi av rapportene skal sendes til DSB.

    Hendelser på Svalbard

    Ved hendelser på Svalbard rapporterer Longyearbyen lokalstyre til Sysselmesteren på Svalbard. Sysselmesteren på Svalbard rapporterer direkte til JD ved Polaravdelingen og KSE, med kopi til DSB og Politidirektoratet.

    Sysselmesteren kan anmode om bistand fra Forsvaret jf. Rundskriv om Forsvarets bistand til offentlige myndigheter og andre beredskapsaktører med ansvar for samfunnssikkerhet, kritiske samfunnsfunksjoner eller kritisk infrastruktur mv. G-04/2022.

    Akutt foruresning

    Kystverket er delegert myndighet for å sørge for en best mulig samordning av den private, kommunale og statlige beredskapen mot akutt forurensning i et nasjonalt system, jf. forurensningsloven § 43, tredje ledd. Statsforvalteren kan føre tilsyn med den kommunale beredskapen mot akutt forurensning jf. forurensningsloven 48 a. Kystverket kan delegere myndighet til statsforvalteren i enkeltsaker etter avtale. Statsforvalteren har også en viktig oppgave som rådgiver for IUA om miljøfaglige prioriteringer, kunnskap om sårbare ressurser, og for håndtering av avfall under forurensningsaksjoner. 

    Når kommunen enten selv eller gjennom interkommunale utvalg mot akutt forurensning (IUA) iverksetter tiltak ved akutt forurensning, rapporteres det til Kystverket, som forurensningsmyndighet ved akutt forurensning. Kystverket rapporterer til eget departement.

    DSB bistår Kystverkets aksjonsledelse direkte i hendelser der ytre miljø er truet. Bistand består av tilrettelegging for bruk av samordningskanal, alternative lokaler dersom Kystverkets aksjonsledelse er forhindret fra bruk av egen aksjonssentral. 

    Akutt innsats i henhold til politiloven § 27

    I henhold til politiloven § 27 tilligger det politiet å iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet, hvis ikke en annen myndighet er pålagt ansvaret. I ulykkes- og katastrofesituasjoner tilligger det politiet å iverksette de tiltak som er nødvendig for å avverge fare og begrense skade. Inntil ansvaret blir overtatt av annen myndighet, skal politiet organisere og koordinere hjelpeinnsatsen.

    Organisasjonsplan for redningstjenesten fastsetter redningstjenestens organisering og rutiner for samarbeid, ledelse, koordinering, ansvar og oppgaver. Formålet er å ivareta en integrert redningstjeneste basert på nasjonal dugnad og samvirke mellom offentlige, frivillige og private aktører. Planen er fastsatt med hjemmel i politiloven (§ 27). Aktiviteter i samordningskanal skal ikke forstyrre eller komme i konflikt med akutt innsats fra nød- og redningsetater.

    Vedlegg

    Mal for situasjonsrapportering

    Mal for situasjonsrapport til overordnet myndighet ved hendelser er felles for alle sektorer.

    1. Situasjonsbilde

    Hva har skjedd? Når skjedde det? Hvor? Hvem? Utvikling av situasjonen (skill mellom verifisert og uverifisert informasjon), beskriv kritiske utfordringer.

    2. Mediebilde og budskap

    Kommunikasjonsutfordringer, bruk av kommunikasjonskanaler, mediehåndtering, ressursbehov for håndtering av informasjon/media

    3. Tiltak som er iverksatt

    Hvordan er situasjonen håndtert? Hvilke beredskapstiltak er iverksatt? Hvilken beredskapsorganisasjon er etablert? Hvilke ressurser er tilgjengelige?

    4. Situasjonsforståelse og forventet utvikling

    Hvilke konsekvenser kan situasjonen få for liv/helse, kritisk infrastruktur/kritiske samfunnsfunksjoner, miljø, sosial uro, økonomi etc.

    5. Tiltak som vurderes iverksatt

    Beskrivelse og vurdering av nye tiltak, inkludert beskrivelse av konsekvenser ved ikke å gjennomføre tiltaket, behov for samordning og koordinering, ressursbehov, behov for bistand fra/på overordnet/sentralt nivå.

    Er det behov for bistand fra overordnet/sentralt nivå?