Kronikk: Vi mangler en klar plan for hva samfunnets nøkkelpersoner skal gjøre i krig

Skrevet av DSBs direktør, Elisabeth Aarsæther

Er du interessert i sikkerhet og beredskap, er Stortingets behandling av lovforslaget om sivil arbeidskraft noe du bør følge godt med på.

For å være best mulig rustet til å håndtere de aller mest alvorlige sikkerhetspolitiske krisene – og en eventuell krig – må Norge benytte kraften i hele samfunnet. Selv om vi er et land med både kunnskap og penger, vil vi alltid, selv med økte bevilgninger, ha begrensede militære og sivile beredskapsressurser. Da må vi få mest mulig ut av disse ressursene, altså av oss som bor og arbeider i landet.

Trenger klar plan for nøkkelpersoner

I dag mangler vi en klar plan for hva nøkkelpersoner i samfunnet skal gjøre i krig. For det er mange som er nøkkelpersoner, for eksempel de som produserer mat og kraft, passer barn eller tar vare på syke. Og så er det noen som har ansvar for tjenester på tvers av mange sektorer, og som er ekstra viktig at blir på post hvis det verste skjer.

Kanskje må vi jobbe et annet sted hvis det er fare for krig. Folk med engasjement for beredskap har gjerne flere roller i tillegg til jobben. Den samme personen kan være ansatt i helsevesenet, frivillig i Røde Kors og tjenestepliktig i Sivilforsvaret. Så hvor skal vedkommende være i en krisesituasjon? Er vedkommende en del av planen til alle de tre aktørene? Faren for at samme ressurser telles som «gripbare» av flere aktører, er reell. Oversikt over ressursene i en krisesituasjon er viktig, og den må på plass.

Hvis det er fare for krig, eller i en krig, vil det være behov for at alle yter en innsats. Mange blir mobilisert, men mange må også bli stående i sine jobber for å sikre at samfunnet fungerer, kanskje utover den perioden de hadde tenkt å være i jobb. I en situasjon der staten Norge kjemper for sin overlevelse, er det andre regler som gjelder.

Regler må vedtas i fredstid

Arbeidskraftberedskap, altså myndighetenes anledning til å pålegge sivilbefolkningen å utføre arbeid, har stått i beredskapsloven § 3 allerede fra 1950: «Herunder kan gis bestemmelser om utskriving av arbeidskraft til militære og sivile formål.»

Dette er altså ikke noe nytt. Det handler om en lovlig og planlagt forskyvning av makt fra Stortinget til regjeringen for å gi økt handlekraft, slik at man kan yte maksimal motstand mot en fiende. Det som er nytt i regelverket som Justis- og beredskapsdepartementet har foreslått for Stortinget, er at det foreslås mer detaljerte regler, i tråd med anbefalingene fra Forsvarskommisjonens rapport.

Så kan man lure på hvorfor slike regler foreslås nå?

Fordi det er nettopp nå, i en tid med fred og velfungerende demokrati, at slike kraftfulle rettslige virkemidler må skrives, debatteres og vedtas. Det er nå vi kan sikre at slike mekanismer etableres innenfor de rammene som demokratiet vårt definerer.

Disse fullmaktene skal utelukkende tre i kraft når «riket er i krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare». Det vil si situasjoner helt øverst i krisespekteret, hvor krig truer eller har inntrådt. De kan altså ikke brukes for å håndtere andre typer kriser eller katastrofer. Dette siste er et viktig poeng, slik at folk ikke lurer på hvilke forpliktelser som er forventet av dem.

Det slås også tydelig fast at det ikke er adgang til å pålegge sivil arbeidsplikt som innebærer å utføre oppgaver som etter folkeretten anses som direkte deltakelse i fiendtlighetene.

Mulighet til å reagere raskt og kraftfullt

DSB mener at reglene som foreslås, er svært viktige. Et av de viktigste elementene i lovforslaget er en hjemmel til å gjennomføre forberedende tiltak, øvelser og forhåndsutpeking til arbeidsplikt. Dette gir Norge muligheten til å reagere raskt og kraftfullt om behovet skulle oppstå.

Reguleringen av arbeidskraftberedskapen står helt sentralt for Norges muligheter til å sikre maksimal utnyttelse av ressursene, dersom vi skulle komme til å trenge det.

Krisehåndtering fungerer som regel best og raskest når man er forberedt.