Kronikk: Derfor øver vi på krig

Av Eirik Kristoffersen, forsvarssjef
og Elisabeth S. Aarsæther, direktør i DSB

Å øve på krig i Norge er nødvendig og viktig. Ikke bare for Forsvaret, men også for det sivile samfunnet. Å stå sammen vil være avgjørende dersom det verst tenkelige scenarioet – et væpnet angrep på Norge – skulle bli virkelighet. Igjen.

Øvelsen Nordic Response har startet. Over 20 000 soldater fra 13 land deltar, og særlig Finnmark vil merke øvelsen. Sammen med våre allierte demonstrerer vi vilje, evne og kapasitet til å beskytte Norge og NATO mot en fiende.

Det sikkerhetspolitiske bakteppet er alvorlig. Nabolandet vårt har invadert Ukraina. Der, som i andre land som herjes av krig, dør uskyldige mennesker hver eneste dag. Konflikten oppleves som ubehagelig nær og da melder naturlig nok spørsmålet seg:

Kan det bli krig i Norge? 

Ingen kan med sikkerhet spå om fremtiden. Russland ser seg neppe tjent med å angripe et NATO-land, men Norge og Forsvaret må og skal være forberedt på at en konflikt kan bryte ut. Gjennom et troverdig forsvar i en sterk allianse bidrar vi til å bevare freden her hjemme.

Mange kjenner på en maktesløshet overfor krigene i Ukraina, i Midtøsten og i en urolig verden. På bekymringen og, kanskje, redselen for hva slags verden vi er ferd med å etterlate barn og barnebarn. Noen stiller spørsmål om det er riktig å øve som vi nå gjør i nord.

Svaret på det siste er et ubetinget «ja».

Vi må teste planer og øve oss på dette scenarioet, som vi gjør på alle krisescenarioer: Planlegge sammen, øve sammen, jobbe sammen. Nettopp derfor har Forsvaret og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) samarbeidet tett og i mange år, ikke bare i forbindelse med øvelser som dette, men også under reelle hendelser – som pandemien.

Forsvaret og NATO er helt avhengig av et velfungerende sivilt samfunn, også i konflikt og i verste fall krig.  Militære styrker må kunne bruke norske havner og flyplasser, veinettet vårt må være egnet til store forflytninger, soldater må ha tilgang til sivil helsehjelp og kunne krysse landegrenser.

DSB har ansvar for å samordne de sivile beredskapsressursene i kriser. Slik vil det også være i en væpnet konflikt. Derfor håndterer DSB, og majoriteten av sivile beredskapsaktører, Nordic Response som en reell situasjon – ikke bare en øvelse.

Forsvaret og DSBs jobb er å tenke det utenkelige. Å beskrive og øve på alvorlige scenarioer. På scenarioer vi håper aldri utspiller seg – men som vi likevel må være forberedt på. Troverdig beredskap bidrar til at slike scenarioer ikke skal skje.

Under øvelse Nordic Response bidrar DSB til å legge til rette for at øvelsen skal gå bra og få minst mulig konsekvenser for innbyggerne i områdene som øvelsen foregår i. For å få dette til må vi samarbeide.

Nordic Response er også en anledning til å gjenta det vi har sagt mange før: Skal vi lykkes med å håndtere en alvorlig krise på en god måte, må alle ta ansvar. Forsvaret, DSB og andre myndigheter har sine oppgaver, men næringslivet og den enkelte innbygger i Norge er også en viktig del av vår totale beredskap.

Summen av alle disse gode kreftene, kaller vi totalforsvaret.

Når – ikke om – en alvorlig hendelse skjer, er det avgjørende at innbyggere flest klarer å ta vare på seg og sine. Myndighetene anbefaler i sju dager. Denne egenberedskapen er viktig i en innledende fase av en krise, da beredskapsaktørene jobber med å få oversikt, legge planer for håndtering og ikke minst ta vare på dem som ikke er i stand til å passe på seg selv. 

Opplevelsen av å være forberedt gir også trygghet i en urolig tid. Følelsen av trygghet gjør oss robuste mentalt. Egenberedskap handler ikke bare om hva vi har i skapene. Det handler også om hva vi tenker, sier og gjør.

«Det vil helst gå godt» var tittelen på motstandshelt Max Manus sin selvbiografi. Slik er det jo ofte.

I en usikker og uforutsigbar tid kan vi alle gjøre vårt for å være bedre forberedt. Øvelse Nordic Response bidrar til å gjøre oss sterkere sammen. Vår sikkerhet angår oss alle og i fellesskap tar vi ansvar. Sammen kan vi alle bidra til mer trygghet i usikre tider.

Denne kronikken ble publisert i Dagsavisen 11. mars 2024.