Temaveiledning: Fastsette lokal forskrift om bruk av ild

Om forskriftsendringen

Forskrift om brannforebygging § 3 er endret. Endringen trådte i kraft den 12.06.2020. Forskriftsendringen gir kommunene adgang til å utferdige lokale forskrifter med forbud mot å gjøre opp ild når som helst i løpet av året og alle steder utendørs. For at kommunene skal kunne forby dette må det være spesielt stor brannfare eller andre ekstraordinære forhold i kommunene.

Bakgrunn og hensikt med forskriftsendringen

Siden før koronapandemien har det pågått et forskriftsarbeid som blant annet har sett på bruk av forbud mot bruk av ild i § 3 i forskrift om brannforebygging. Kommunenes adgang til å nedlegge lokale forbud mot bruk av ild, er et element av de vurderingene som er gjort. På grunn av koronapandemien og frykten for ressurssituasjonen i brann- og redningsvesenene, ble denne delen av arbeidet fremskyndet. Endringen som ble foretatt skjedde raskt og med kort høringsfrist. Bestemmelsen vil bli evaluert for å se om endringen har hatt ønsket effekt.

Friluftslivet står sterkt i Norge, og det er vanlig at folk tenner bål og griller i skog og mark. Det gjøres også opp ild ved utendørsarrangementer og ved høytider der bål er en naturlig del av markeringen. I forbindelse med langvarig tørke og andre ugunstige værforhold, øker risikoen for antennelse og faren for spredning. Branner i skog og utmark kan utvikle seg raskt. Brannene kan også være vanskelig å slokke.

Å styrke den enkeltes kunnskap og bevissthet om hvordan man kan forhindre risiko for antennelse i skog og mark og hvordan all brenning skal håndteres på en klok og sikker måte, er det mest effektive og minst inngripende tiltaket for å hindre menneskeskapte skogbranner.

Et annet verktøy for å unngå branner er muligheten til å nedlegge forbud mot bruk av ild. Den lov- og forskriftsfestede retten er knyttet til en straffesanksjon, og det er derfor spesielt viktig at forskrifter fra kommunene er tydelig formulert. For at forbudet mot bruk av ild skal bli oppfattet som legitimt av befolkningen, er det viktig at forbud kun benyttes når det er absolutt nødvendig og at forbudet inneholder tiltak som har effekt og som virker fornuftige og forståelige for befolkningen. Forbudet må oppheves når brannrisikoen eller de ekstraordinære forholdene ikke lenger er på det nivået hvor et slikt forbud anses nødvendig.

Hensikten med denne veiledningen er å styrke kommunenes kompetanse til å vurdere behovet for et forbud og til å utformevedtak.

Gjeldende regler

Enhver plikter å vise alminnelig aktsomhet og opptre på en slik måte at brann, eksplosjon og annen ulykke forebygges, jf. brann- og eksplosjonsvernloven § 5. Enhver plikter å følge forbud mot å gjøre opp ild i eller i nærheten av skog og annen utmark i tidsrommet 15. april til 15. september med visse unntak, jf. forskrift om brannforebygging § 3. Enhver plikter også å overholde andre forbud mot å gjøre opp ild eller behandle brannfarlige gjenstander i et nærmere definert område når dette følger av lokal forskrift. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer loven, sentrale eller lokale forskrifter, eller som medvirker til dette, straffes med bot eller fengsel, jf. brann- og eksplosjonsvernloven § 42.

Forskrift om brannforebygging § 3 fjerde og femte ledd gir kommunen myndighet til å innføre forbud når brannfaren er spesielt stor eller det foreligger andre ekstraordinære forhold.

1. Om forskrifter

Forskrift brukes som betegnelse på generelle bestemmelser fastsatt av et forvaltningsorgan. Kommunen er en del av forvaltningen. Forskrifter er rettslig bindende, og det vil si at reglene i forskrift må følges.

En formell definisjon av forskriftsbegrepet finnes i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og c. En forskrift er et vedtak som retter seg mot et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer. Sammenholdt med definisjonen av vedtak, følger det at en forskrift er en avgjørelse som er truffet under utøving av offentlig myndighet som er bestemmende for privatpersoners rettigheter og plikter.

Hvis kommunen konkluderer med at forskrift er riktig virkemiddel, må ikke reguleringen – altså innholdet i forskriften – være mer omfattende enn nødvendig. Dette er viktig fordi vedtaket utgjør en begrensning i den enkeltes friheter og rettigheter. Forskriften må altså stå i forhold til formålet.

Reglene bør være lette å forstå og enkle å håndheve. Regler som er vanskelige å forstå og som åpner for tolkningstvil, vil medføre at den som har laget reglene må svare på mange spørsmål i etterkant om hvordan reglene er å forstå. I verste fall vil ikke reglene bli fulgt.

Kommunen kan vedta en lokal forskrift om forbud mot å gjøre opp ild eller behandle brannfarlige gjenstander. Et slikt forbud er utøving av offentlig myndighet og gjelder for alle som befinner seg i det aktuelle området. De formelle kravene til forskrifter må dermed følges, som krav om hjemmel, krav til forberedelsen, krav om kunngjøring mv.

1.1 Krav til forberedelse av forskrifter

Bestemmelser om forberedelse av forskrifter finnes både i forvaltningsloven kapittel VII og i utredningsinstruksen. Forvaltningsloven § 37 første ledd slår fast det generelle utgangspunktet at saken skal være «så godt opplyst som mulig» før forskriften vedtas. Loven stiller ingen krav til hvordan utredningsarbeidet skal skje, utover høringsreglene som følger av annet ledd¹.

Ifølge Justis- og beredskapsdepartementets veileder er utgangspunktet at forskrifter bør utformes på tilsvarende måte som lover, men det står også at forslag til forskrifter av begrenset omfang ofte vil bli utarbeidet av én eller noen få personer i vedkommende organ.   

Kravet om at saken skal være "så godt opplyst som mulig" innebærer blant annet forhåndsvarsling av alle berørte instanser, som skal gis anledning til å uttale seg før en forskrift blir utferdiget, endret eller opphevet. Mer detaljerte krav følger av reglene om høring i utredningsinstruksen. Høringen bør normalt gjennomføres ved at det sendes ut et utkast til forskrift med en redegjørelse for formålet med den planlagte forskriften.

Imidlertid kan den lokale forskriften om forbud vedtas som forskrift uten forhåndsvarsling etter forvaltningsloven § 37 andre ledd (det vil si uten høring), jf. forskrift om brannforebygging § 3 fjerde ledd. Grunnen til at normalreglene om høring kan fravikes, er fordi brannfaren eller de ekstraordinære forholdene kan være over dersom forskriften må følge en lengre ordinær prosess før den kan tre i kraft.

Når kommunen utferdiger lokal forskrift må den være innenfor hjemmelens grenser, det vil si rammene som forskrift om brannforebygging § 3 fjerde og femte ledd setter. Eksempelvis følger det av § 3 at kommunen kan innføre forbud "når brannfaren er spesielt stor eller det foreligger andre ekstraordinære forhold". Kommunen bør innta i vedtaket hvilken av disse forutsetningene som foreligger og hvilke vurderinger som er gjort.

DSB har utarbeidet forslag til to lokale forskrifter for å få størst mulig likhet mellom kommunene. Forslagene viser hvordan forskriftstitler kan skrives, hjemmelshenvisning, innholdsmessig oppbygning med mer. Se vedlegg 1.

1.2 Delegering av myndighet

Det er kommunen som har fått hjemmel til å innføre forbud mot å gjøre opp ild eller behandle brannfarlige gjenstander dersom brannfaren er spesielt stor eller det foreligger ekstraordinære forhold. For at brannsjefen skal kunne innføre forbud i forskrift, må denne ha fått delegert myndighet.

En forskrift må inneholde en uttrykkelig henvisning til den eller de bestemmelser som hjemler den (forvaltningsloven § 38 første ledd bokstav a). Hvis vedtakskompetansen har vært delegert i flere trinn, må alle ledd i hjemmelskjeden angis^2.

1.3 Kunngjøre forskriften/Gjøre forskriften kjent

Hovedregelen er at forskrifter skal kunngjøres i Norsk Lovtidend, jf. forvaltningsloven § 38 første ledd bokstav c. Hensikten er å sikre at forskriften gjøres allment kjent, noe som er en forutsetning for at den skal kunne påberopes overfor den enkelte, jf. forvaltningsloven § 39.

Forvaltningsloven § 38 åpner opp for unntak fra hovedregelen om kunngjøring i Norsk Lovtidend. DSB anbefaler at unntaksregelen ikke benyttes for lokale forskrifter om bruk av ild. Årsaken er at brudd på fastsatte forskrifter om bruk av ild vil kunne lede til straff i tråd med brann og eksplosjonsvernloven § 42. Hovedregelen for kunngjøring står derfor sterkt og konsekvensen av manglende kunngjøring i Norsk Lovtidend kan være at straff for overtredelse ikke vil kunne ilegges .

Det er enkelt å kunngjøre i Norsk Lovtidend og lokale forskrifter kunngjøres ved å sende inn skjema og selve forskriften. Mer info er å finne på: https://lovdata.no/lovtidend/kunngjoring/ltii/bm

1.4 Å gi unntak eller dispensasjoner

Når kommunen gir forskrifter, må det fremgå av forskriftsteksten (ordlyden) dersom det skal være unntak fra reglene eller om kommunen skal kunne gi dispensasjoner. Kommunen kan ikke i enkelttilfeller avgjøre dispensasjon med mindre det fremgår av forskriften.

1.5 Opphevelse eller endring av forskrifter

Forskrift om forbud om bruk av ild skal klart avgrenses tidsmessig for en periode på maksimalt 60 dager. De lokale forbudene skal oppheves når brannfaren ikke lenger er spesielt stor eller de ekstraordinære forholdene ikke lenger foreligger. Oppheving skal også skje når forskriften blir erstattet av en ny, eksempelvis dersom brannrisikoen eller de ekstraordinære forholdene tilsier strengere eller mer omfattende forbud. Kommunen, eller brannsjef med delegert myndighet som vedtok forskriften, er også ansvarlig for å oppheve forskriften.

Forskrift om forbud kan vedtas for en ny periode dersom det er nødvendig i henhold til formålet – spesielt stor brannfare eller ekstraordinære forhold – fortsatt foreligger.

Forskriften bør ha informasjon om ikrafttredelse, hvis ikke vil den ifølge Lovdata automatisk tre i kraft en måned og en dag etter kunngjøringen. Ikrafttredelse kan være "straks" eller en bestemt dato.

Forskrifter må ikke oppheves hvis det står en sluttdato i selve forskriften. Hvis det mangler dato for når forskriften ikke lenger skal gjelde, må det utarbeides et opphevelsesvedtak som sendes Norsk Lovtidend.

DSB har i forslag til lokale forskrifter vist hvordan ikrafttredelse og varighet kan skrives.

>> Last ned mal: Forskrift om forbud mot bruk av ild for x kommune. (.docx)

Referanser i dette kapittelet

• ¹ Jf. "Forvaltningsloven med kommentarer", Geir Woxholth. Gyldendal Norsk Forlag AS 2006 4. utgave, 2. opplag 2009. Kap. VII Om forskrifter, s. 576.
• ² Jf. "Forvaltningsrett" 11. utgave av Torstein Eckhoff og Eivind Smith. Universitetsforlaget 2018. Kapittel 22 s. Pkt. V s. 333.

2. Grunnlag for forbud

2.1 Bruk av forskrift som virkemiddel

Kapittel 1 forklarer at en forskrift bør være generelt anvendelig og at forskriften ikke skal være mer omfattende enn nødvendig. Kapittel 2 viser at et forbud mot å gjøre opp ild eller behandle brannfarlige gjenstander hovedsakelig kan ha effekt på branner i skog og mark forårsaket av visse menneskelige aktiviteter.

I lys av disse to kapitlene vurderer DSB at forskrifter om forbud mot bruk av ild bør holdes relativt enkle i utformingen, og ta utgangspunkt i forslag til forskrift om forbud mot bruk av ild. Vi har laget en mild og en streng variant, se vedlegg 1. Et strengere forbud kan være aktuelt når brannrisikoen i skog og mark når ekstreme nivåer eller det foreligger andre ekstraordinære forhold som begrunner dette.

For ordens skyld nevnes at forbud mot bålbrenning av miljøhensyn eller fordi det er til ulempe for naboer eller personer med luftveisplager, ikke kan hjemles i forskrift om brannforebygging. Forbud som begrunnes i slike hensyn kan hjemles i annet regelverk.

2.2 Årsaker til branner i skog og annen utmark

Målsetting med en lokal forskrift om bruk av ild er å få ned antall branner i skog og annen utmark og i så stor grad som mulig unngå de mange og voldsomme brannene vi opplevde sommeren 2018.

DSB har ingen fullstendig rapportering fra brann- og redningsvesenene på hvordan branner i innmark og utmark starter, men i BRIS fremkommer det noe informasjon for noen av brannene som kan indikere årsak. Det dreier seg om bålbrenning, grilling, bråtebrann og lynnedslag.

Politiet etterforsker årsaken til branner, men DSB har kun mottatt årsak fra politiet i 2,1 % av de 2 085 brannene i 2018. Av de 43 brannene der politiet har rapportert inn overordnet brannårsak, har 17 (0,8 %) branner ukjent årsak, 12 (0,6 %) branner skyldes åpen ild, 9 (0,4 %) branner er påsatt forsettlig, 1 (0,0 %) skyldes brann som følge av feil bruk og 1 (0,0 %) brann på grunn av selvantenning.

Mange branner ble i 2018 antent av lynnedslag. I dagene 12. – 13. juli 2018 opplevde store deler av Sørlandet og Østafjells tordenvær, og 13. juli ble det registrert 114 branner samtidig.

I Sverige fører Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (MSB) statistikk over brannårsaken til branner i Sverige. Av kjente brannårsaker står "grilling og bål" samt "annen ild" for til sammen 24 % av samtlige branner i skog og mark. Disse to brannårsakene stod for til sammen 20 % av totalt avbrent areal. Brannårsaken "øvrige gnister" står for 3 % av samtlige branner, men for hele 12 % av totalt avbrent areal og da er Västmannlandsbrannen 2014 ikke tatt med. Andre brannårsaker som har kobling til menneskelig aktivitet er blant annet "togbremsing" og "røyking", og disse utgjør 2 % hver av alle brannene samt står for henholdsvis 2 % og 1 % av det avbrente arealet. MSB presiserer at brannårsaker og avbrent areal bygger på redningsledernes vurderinger, og at disse inneholder store usikkerheter som blant annet avspeiles i en høy andel ukjent brannårsak. Perioden tallene er hentet fra er 1998-2017 og det totale antall branner er 89 037.

Ifølge MSB fordeler brannårsakene seg ulikt mellom månedene. I månedene mars til mai dominerer "annen ild", "bevisst brann" og "barns lek med ild", mens "grilling" og "bål" er forholdsvis vanlige brannårsaker i månedene juni til september. Flest branner forårsaket av lynnedslag inntraff i juli måned.

Våren, og dermed vegetasjonsbrannene, kommer ikke samtidig i hele landet. Gressbrannsesongen kommer normalt før skogbrannsesongen, og gressbrannene er mer konsentrerte i tid enn skogbrannene. Gressbrannene er ifølge MSB mange i antall, men leder til forholdsvis små avbrente arealer og medfører sjelden store følgeskader på skogmark eller bygninger. Gressbrannsesongen og skogbrannsesongen kan delvis sammenfalle i tid under visse år når brannfaren øker raskt.

Forbud mot å gjøre opp ild kan bare påvirke brannårsakene som skyldes menneskelige aktiviteter. Av disse brannårsakene er det hovedsakelig grilling og bål der et forbud blir ansett for ha størst effekt.

DSB legger til grunn at ovennevnte statistikk fra Sverige og MSBs erfaringer med brannårsaker i stor grad er overførbar til Norge.

2.3 Andre ekstraordinære forhold

Bakgrunnen for den raske forskriftsendringen var å forhindre branner, hovedsakelig i skog og annen utmark, for i så stor grad som mulig unngå at brann- og redningsvesenene måtte samle mannskapene sine. Koronasituasjonen gjorde det potensielt krevende for brann- og redningsvesenene å opprettholde tilstrekkelig beredskap til ordinære oppdrag. I tillegg vil en samling av mannskaper kunne gi økt fare for smittespredning. En pandemi, som koronapandemien, kan være et eksempel på "andre ekstraordinære forhold".

DSB hadde forut for koronapandemien sett at også andre årsaker enn "spesielt stor skogbrannfare" kunne medføre behov for forbud mot å gjøre opp ild i innmark. Sommeren 2018 ble ønsket om en utvidet forbudsbestemmelse ikke bare begrunnet i stor skogbrannfare men også i ressursmangel.

DSB har ingen uttømmende liste over hva som kan være ekstraordinære forhold. Eksempler på ekstraordinære forhold kan som nevnt være pandemi eller konsekvensene av en pandemi, ressursmangel (ikke ordinær sommerferieavvikling), slitasje på mannskapene eller at det mangler utstyr. En slik situasjon kan oppstå etter langvarig innsats (en lang eller mange samtidig). Det mest nærliggende eksempelet er skogbrann, men det kan også være andre typer hendelser.

Om kommunen står overfor et ekstraordinært forhold som gjør det nødvendig å innføre forbud mot å gjøre opp ild (i mildere eller strengere form), er en konkret vurdering som må gjøres av kommunen selv.

2.4 Forbudets hensikt og omfang

Hensikten med å gi kommunene mulighet til å utferdige forskrift er primært, i den grad det er rimelig, å forhindre omfattende branner i skogen forårsaket av menneskelige aktiviteter.

Husk imidlertid at det allerede er et generelt forbud i skog og annen utmark for perioden 15. april til 15. september. Dette forbudet antas å være kjent i store deler av befolkningen. Kommunen må vurdere nytten av nedlegge lokale forbud sett opp mot det generelle forbudet.

Det skal svært mye til for at forbud skal være nødvendig i innmark da dette er svært inngripende for den enkelte, og byggeregelverket har også krav til brannsikkerhet. Strengere forbud som gjelder overalt, også innmark, krever at brannfaren er spesielt stor eller at det foreligger andre ekstraordinære forhold. Men dersom vilkårene er oppfylt knyttet til spesielt stor brannfare eller andre ekstraordinære forhold, og behovet er tilstede, er det åpnet for at kommunen kan innføre forbud mot å gjøre opp ild eller behandle brannfarlige gjenstander.

2.5 Hvor skal forbudet gjelde?

Forbudet bør begrenses til aktiviteter i skog eller så nær skog at brann lett kan spre seg til skog eller videre i terrenget. Der er risikoen mye større for at en brann kan vokse i omfang. En annen risikofaktor er at det i mange skogområder kan være få personer som oppholder seg, slik at tiden før noen oppdager en brann kan være lang. Kommunene kan også nedlegge forbud mot å gjøre opp ild i andre områder enn bare i eller i nærheten av skog og annen utmark. Dette innebærer ikke et generelt forbud i innmark men en mulighet for at det lokalt, under spesielle forhold, kan nedlegges forbud også i områder som ikke ligger i eller i nærheten av skog og annen utmark. Det lokale forbudet må være klart geografisk avgrenset slik at innbyggerne vet hvor det gjelder.

2.5.1 I eller i nærheten av skog og annen utmark

I eller i nærheten av skog og annen utmark er det forbudt å gjøre opp ild fra 15. april til 15. september ifølge forskrift om brannforebygging § 3. Kommunene trenger ikke å innføre forbud om det samme da det allerede er forbudt. Dobbeltregulering i lov og forskrift bør unngås da det gir risiko for misforståelser og feil.

Dersom lokale forskrifter med forbud mot å gjøre opp ild skal være nødvendig fra 15. april til 15. september, må det gjelde andre steder enn i eller i nærheten av skog og annen utmark. 

Muligheten til å innføre forbud mot å gjøre opp ild i eller i nærheten av skog og annen utmark fra 16. september til 14. april, har kommunene hatt siden gjeldende forskrift trådte i kraft 01.01.2016. Om vinteren er det som oftest ikke nødvendig med bålforbud, og mange pølsebål tennes i nærheten av skiløypene. Imidlertid viser erfaringene at det også kan være knusk tørt og bart for snø flere plasser i Norge også om vinteren.

2.5.2 Innmark

Kommunen kan innføre forbud mot å gjøre opp ild alle steder og hele året, men under forutsetning av at det er spesielt stor brannfare eller at det foreligger andre ekstraordinære forhold. Kommunene er sikret en slags "sikkerhetsventil" når det blir nødvendig, enten fordi det er ekstremt tørt, slik det var sommeren 2018, eller fordi det foreligger ekstraordinære forhold, slik det eksempelvis kan bli ved en med pandemi. 

Det er ikke alltid en enkel vurdering å fastslå hva som er innmark og hva som er utmark når det gjelder grensetilfeller, eller der ulike hensyn må veies mot hverandre i en skjønnsutøvelse for å fastslå om det er utmark eller innmark. Dersom det oppstår tvil, vil rettspraksis og tolkningsuttalelser på friluftslovens område kunne legges til grunn. Kommunen forholder seg også til disse begrepene i sin øvrige virksomhet.

2.6 Hvilke aktiviteter omfattes?

Kommunen kan innføre forbud mot å gjøre opp ild eller behandle brannfarlige gjenstander.

Utgangspunktet for tolking av lover og forskrifter er en naturlig språklig forståelse av ordlyden (teksten). "Å gjøre opp ild" dekker flere aktiviteter. Dette kan eksempelvis være opptenning av bål, bruk av bålpanner, engangsgriller, kullgriller, gassgriller, stormkjøkken og andre kokeapparater med brennstoff. Ordlyden "å behandle brannfarlige gjenstander" dekker noe mer enn det som naturlig dekkes av "å gjøre opp ild". Dette kan for eksempel være bruk av propanbrennere, sveiseapparater og andre gjenstander som kan forårsake ild.

Dersom kommunen får spørsmål om en handling er omfattet av kommunes forbud, så må det tolkes ut fra en naturlig språklig forståelse av ordlyden kommunen har valgt for sitt forbud. Det er derfor viktig at regler utformes slik at ordvalget og setningsbygningen blir slik at de som skal bruke forskriften lett kan lese og forstå den.

Når kommunen har fått en såpass vid hjemmel, er det åpnet for at kommunen etter en lokal risikovurdering kan tilpasse omfanget av forbudene utfra behovet. Eksempel: "Det er forbudt å brenne bål, bruke engangsgrill og bålpanne uten gnistfanger i skog og annen utmark".

Formålsbestemmelsen vil være retningsgivende ved tolking og skjønnsutøvelse dersom det skulle være uklart hvordan forbudsregelen er å forstå. Formålsbestemmelsen gir ikke i seg selv rettigheter og plikter.

I regelutformingen bør kommunen stille seg selv følgende spørsmål: Kommer vi selv til å følge reglene vi er ferd med å foreslå? Svaret må være ja dersom det skal være en god regel som forstås og som virker etter sin hensikt.

DSB har laget forslag til forskrifter som kommunene kan benytte, både mild og streng variant.

>> Last ned mal: Forskrift om forbud mot bruk av ild for x kommune. (.docx)

DSB har gjentatt ordlyden som brukes i sentral forskrift om "å gjøre opp ild" og eksemplifisert med de aktivitetene som mest nærliggende dekkes av forbudet. Dette er "brenne bål, bruke grill, stormkjøkken, andre kokeapparater, bålpanner og annen brenning med fast brensel (ved, kull, briketter, gress, grener ol.)". Dersom det oppstår kreative løsninger som innebærer å gjøre opp ild innen samme sjanger som eksemplene, så vil disse være dekket av forbudet.

I den milde varianten av forslag til forbud er det ikke tatt med stormkjøkken og andre kokeapparater i oppramsingen. Bruk av gass eller væskedrevet kokeapparat skal i henhold til aktsomhetsplikten settes på et trygt sted der risikoen for antennelse eller spredning av brann er liten. DSB vurderer i likhet med MSB i Sverige at omstendighetene rundt bruk av slikt utstyr ikke utgjør en vesentlig fare for brann, og at det derfor ikke er forholdsmessig å forby det. I den strenge varianten av forslag til forbud er stormkjøkken og andre kokeapparater tatt inn i forbudet. I sentral forskrift vil aktiviteten kun være lovlig dersom den dekkes av unntaket "åpenbart ikke kan medføre brann".

Forbud inkluderer grilling og omfatter alle typer av grilling. Elektriske griller og gassgriller omfattes imidlertid av unntaket dersom de er plassert og brukt slik at "det åpenbart ikke kan medføre brann".

Unntaket er formulert slik at "[d]et er likevel tillatt med bruk av ild som nevnt i første ledd der det åpenbart ikke kan medføre brann eller på tilrettelagte bål- og grillplasser dersom faren for brann og spredning er lav." 

Unntaket "åpenbart ikke kan medføre brann" er inntatt fordi det i mange tilfeller kan være forsvarlig å gjøre opp ild, eksempelvis på en molo, en strand, en parkeringsplass, på snødekt fjell osv. der underlaget ikke tar fyr, vegetasjonen ikke er tett opptil og så lite vind at faren for brann og spredning er lav. Behovet for unntaket ses i sammenheng med virkeområdet for de lokale forskriftene. DSBs erfaring og mottatte tilbakemeldinger er at brann- og redningsvesenene ønsker å bruke hele kommunen som virkeområde for forskrift om forbud fordi dette er kjente grenser og lett å kommunisere. Da vil det være mange steder ild kan gjøres opp på en aktsom måte. Dersom folk forstår regelen, behovet for forbud og unntak, vil regelen bli etterlevd. Regelen vil være i samsvar med den alminnelige rettsfølelsen. Dersom kommunen velger å avgrense forbudene med beskrivelse av området eller avmerking i kart, er det mulig at det ikke er nødvendig med unntak.

Brann- og redningsvesenet kan i alle tilfeller veilede befolkningen hvor og hvordan det kan gjøres opp ild slik at brann ikke oppstår.

Unntaket "tilrettelagte bål- og grillplasser dersom faren for brann og spredning er lav" er inntatt fordi brannfaren er lav nettopp fordi de er tilrettelagt. Ordlyden "dersom faren for brann og spredning er lav" vil sørge for at bål- og grillplasser som ikke vedlikeholdes, eksempelvis der vegetasjonen har grodd tett opp til, ikke vil være omfattet av unntaket.

I den strenge varianten av forslag til forskrift om forbud er også innmarksområder inntatt, og dette er hensyntatt i bestemmelsen med virkeområde. Dersom det eksempelvis kun skal gjelde der det er tett trehusbebyggelse, må dette beskrives med ord eller merkes i kart slik at det er mulig å forstå hvor forbudet gjelder.

Det finnes virksomheter og aktiviteter som kan føre til brann når skogbrannfaren er høy, eksempelvis togtrafikk, kantklipping, skogsdrift med mer. DSB anser at disse ikke omfattes av kommunenes hjemmel til å gi forbud mot å "gjøre opp ild" eller "behandle brannfarlige gjenstander". Eiere av "byggverk, område, transportmiddel, produksjonsutstyr, annen innretning eller produkt" plikter å sørge for nødvendige sikringstiltak for å forebygge og begrense brann, eksplosjon og annen ulykke i henhold til brann- og eksplosjonsvernloven § 6. Virksomheter plikter å gjennomføre et systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (internkontroll) for å sikre at krav fastsatt i brann- og eksplosjonsvernloven og forskrifter overholdes, jf. brann- og eksplosjonsvernloven § 8. For øvrig plikter enhver å vise alminnelig aktsomhet og opptre på en slik måte at brann, eksplosjon og annen ulykke forebygges, jf. brann- og eksplosjonsvernloven § 5.

2.6.1 Bruk av begrepet "totalforbud"

DSB er kjent med at mange bruker ordet "totalforbud", også med ulike unntak slik at det i realiteten ikke er et totalforbud. Et totalforbud er såpass inngripende at DSB anbefaler at dette begrepet ikke brukes. Et totalforbud innebærer eksempelvis at det ikke kan fyres opp bål eller grilles (verken med el-grill eller gassgrill) i hager, i parker, på asfalt, gårdsplasser etc. Det vil heller ikke være lov til å tenne primusen på fjellet. Det vil ikke være lov å utføre varme arbeider ved reparasjon av jernbaneskinner osv.

2.7 Når skal forbudet gjelde?

Husk at vi allerede har et generelt forbud i skog og annen utmark i perioden 15. april til 15. september, jf. forskrift om brannforebygging § 3. Dette forbudet antas å være kjent i store deler av befolkningen. Dobbelregulering bør unngås, så kommunene trenger ikke å innføre forbud om det som allerede er forbudt.

Hvis det skal være nødvendig med lokal forskrift i tidsrommet 15. april til 15. september, må forskriften nedlegge forbud utover skog og annen utmark, altså i innmark. Det lokale forbudet må være klart geografisk avgrenset slik at innbyggerne vet hvor det gjelder. DSB har i forslag til en strengere variant av lokal forskrift inntatt eksemplifisering av forbud i utmark, og skrevet inn at tilsvarende gjelder på innmarksområder som kommunen beskriver eller merker opp i kart. Kart med merking kan følge som vedlegg til forskrift.

I tidsrommet fra 16. september til 14. april kan kommunene vurdere behovet for forbud mot bruk av ild overalt (fortrinnsvis i skog og annen utmark, men også i innmark), se for øvrig punktet over om forbudets hensikt og omfang. DSB har i denne perioden laget et forslag til en mildere variant av lokal forskrift.

Selv om kommunene får en utvidet hjemmel til å nedlegge forbud mot å gjøre opp ild og behandle brannfarlige gjenstander utendørs, mener DSB det er viktig at bestemmelsen brukes med varsomhet.

Det er derfor inntatt en tidsbegrensning i varigheten knyttet til de lokale forskriftene. Forbudet skal oppheves så snart brannfaren eller de ekstraordinære forholdene er over, men uansett ikke lenger enn 60 dager.

3. Vurdering av brannfare

Det er viktig at brann- og redningsvesen/kommunen gjør en vurdering av skogbrannfaren før det iverksettes et forbud, og at forbudet benyttes når det virkelig er behov.

Vurderingen av skogbrannfare må ta utgangspunkt i mange forhold og kilder som meteorologiske forhold, farevarslinger, tidspunkt, beredskapssituasjonen, om det er forventet mye bruk av skog og mark, for å nevne noe.

Til sammenligning benytter DSB mange ulike kilder som skogbrannfarevarsler (norske, nordiske og europeiske), rapporterte branner i inn- og utmark i BRIS, informasjon fra lederstøtte, helikopterleverandør, brann- og redningsvesen og Sivilforsvaret i vurderingsgrunnlaget for å sette ekstra beredskap med skogbrannhelikopter. Elementene i beslutningsgrunnlaget vurderes og skriftliggjøres før antall og plassering av skogbrannhelikopter besluttes.

Tilsvarende kan det være aktuelt for brann- og redningsvesen å benytte følgende kilder for farevarsling:

• Skogbrannfarevarsling på YR 
• Ny skogbrannindeks 
• Europeiske varsler tilgjengelig via EFFIS
  • Fire Weather Index (FWI) – er overordnet skogbrannindeks som omfatter mange elementer.
  • Fine Fuel Moisture Code (FFMC) er et mål på gressbrannfaren
  • Duff Moisture Code (DMC) er et mål for tørrhet i mindre busker og småskog.
• Svensk brannrisikovarsling

Når flere av disse indeksene har prognoser som viser høy faregrad, kan det være aktuelt å utferdige lokal forskrift om forbud. Det er likevel verdt å merke seg at dette er prognoser og regnværet kan treffe mindre eller mer enn forventet, slik at det kan være behov også for å se til andre vurderingskriterier og informasjon fra for eksempel:

• skogbrukssjefer eller andre som jobber i skogen sine vurderinger
• brann- og redningsvesen i din region sine vurderinger
• lokalt/regionalt Sivilforsvar sine vurderinger
• antallet branner rapportert i BRIS
• om DSB har satt ekstra beredskap med skogbrannhelikopter

Dette er eksempler på elementer som kan inngå i en vurdering om forbud skal iverksettes, og som bør inngå i brann- og redningsvesenets/kommunens beslutningsgrunnlag.