Veiledning til forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen

Innledende bestemmelser

§ 1. Formål

Formålet gir uttrykk for hva myndighetene ønsker å oppnå ved reguleringen. Forskriftens øvrige bestemmelser skal derfor tolkes i lys av formålet. Siden formålsbestemmelsen har selvstendig vekt, kan den bli avgjørende for hvordan de øvrige bestemmelsene skal forstås.

§ 2. Virkeområde

Forskriften kommer til anvendelse ved håndtering av farlig stoff, og bruk av utstyr og anlegg som benyttes ved slik håndtering. Med farlig stoff menes i denne forskriften brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff, se nærmere definisjon i § 4 hvor det bl.a. fremgår at eksplosjonsfarlig stoff ikke omfattes av denne forskrift.

Anleggene kan være bygninger, konstruksjoner og sammenmontert utstyr. Eksempelvis omfatter forskriften boliger, bensinstasjoner, tankanlegg, gassanlegg, gasskraftverk, kuldeanlegg, dampanlegg, trykkluftanlegg, oppbevaring av stykkgods, transport i rørledning, prosessanlegg, herunder aluminiumsverk, smelteverk, malingsfabrikker, farmasøytisk industri, papir- og treforedlingsindustri, næringsmiddelindustri og varmekraftverk.

Forskriften gjelder for transport av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff i rørledning over land og omfatter prosjektering, konstruksjon, bygging, oppstart, drift, opphør med mer. Forskriften gjelder for all transport av farlig stoff i rørledning uavhengig av trykk.

Forskriften regulerer lasting, lossing og stasjonær oppbevaring av farlig stoff om bord på skip dersom skipet fortøyes i havn eller fortøyes i indre farvann innenfor norsk territorialgrense. Forskriften gjelder ikke på skip som er i ordinær drift.

Forskriften kommer til anvendelse også på midlertidige anlegg. Særforskrifter vil i en rekke tilfelle kunne komme til anvendelse i tillegg til denne forskrift. I enkelte tilfeller vil særforskrifter komme til anvendelse i stedet for denne forskrift. Eksempelvis, og ikke uttømmende, kan nevnes:

• Forskrift 10. oktober 2017 om trykkpåkjent utstyr implementerer EUs rådsdirektiv 14/68/EF (PED). Når forskrift om trykkpåkjent utstyr kommer til anvendelse, vil det være den forskriften som regulerer forholdet i konstruksjons-, produksjons-, markedsførings- og idriftsettelsesfasen. Når utstyret er satt i drift vil det imidlertid være forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som skal benyttes ved håndteringen som kommer til anvendelse.
• Forskrift 7. juli 1994 om enkle trykkbeholdere implementerer EUs rådsdirektiv 87/404/EØF. Når forskrift om enkle trykkbeholdere kommer til anvendelse, vil det være den forskriften som kommer til anvendelse i konstruksjons-, produksjons-, import- og omsetningsfasen. I senere faser vil det være forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff og utstyr og anlegg som skal benyttes ved håndteringen som er gjeldende.
• Forskrift 1. april 2009 om landtransport av farlig gods (landtransportforskriften) trer i kraft 1. juli 2009. Samtidig oppheves forskrift 1. desember 2006 om transport av farlig gods på veg og jernbane. Under transport av farlig stoff vil det være landtransportforskriften som kommer til anvendelse. Transport er definert i ADR/RID kap 1.2. Når landtransportforskriften kommer til anvendelse gjelder ikke forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen. Farlig gods skal transporteres uten unødig opphold, og losses uten unødig opphold, jfr. landtransportforskriften § 7. Dersom lengden på oppholdet går utover hva som er nødvendig som følge av transportforholdene, vil imidlertid forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff komme til anvendelse. For hva som menes med ”unødig opphold”, se veiledning til landtransportforskriften.
• Forskrift 22. november 2012 om transportabelt trykkutstyr for farlig gods implementerer EUs rådsdirektiv 1999/36/EF (TPED). Forskriften har til formål å sikre liv, helse, miljø og materielle verdier gjennom krav til transportbeholdere for farlig gods. Forskriften skal sikre fri bevegelighet, herunder markedsføring samt bruktaking og gjentatt bruk av transportbeholdere i EØS-området. Enhver som konstruerer, produserer, importerer, markedsfører, eier, innehar eller fyller transportbeholdere som omfattes av forskriften plikter å følge denne. Forskriften gjelder også for tekniske kontrollorgan og brukerinspektorat.
• Storulykkeforskriften av 3. juni 2016 implementerer EUs rådsdirektiv 2012/18/EU (Seveso II-direktivet). Storulykkeforskriften har til dels sammenfallende virkeområde med denne forskriften. I praksis vil bestemmelsene utfylle hverandre. Storulykkeforskriften fanger for eksempel ikke opp alle virksomheter som kan medføre alvorlig ulykke med fare for omgivelsene, da virkeområdet er avgrenset til kjemikalier over visse mengder.
• Forskrift 30. juni 2003 om helse og sikkerhet i eksplosjonsfarlige atmosfærer implementerer EUs rådsdirektiv 99/92/EF. Forskriften kommer til anvendelse i tillegg til forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen i de tilfeller der det kan oppstå fare gjennom eksplosiv atmosfære.
• Forskrift 9. desember 1996 om utstyr og sikkerhetssystem til bruk i eksplosjonsfarlig område implementerer EUs rådsdirektiv 1994/9/EF. Forskriften kommer til anvendelse i tillegg til forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen når det gjelder utstyr og sikkerhetssystem til bruk i eksplosjonsfarlig område, samt for enkelte innretninger til bruk utenfor eksplosjonsfarlig område, men som er nødvendig for, eller bidrar til, sikker funksjon av utstyr og sikkerhetssystem i forbindelse med eksplosjonsfare.
• Forskrift 5. oktober 1994 om gassapparat og utstyr retter seg mot enhver som konstruerer, produserer, importerer eller omsetter gassapparat og utstyr som omfattes forskrifter. Formålet med forskriften er å sikre at gassapparat og utstyr konstrueres, produseres og monteres slik at apparatet og utstyret til enhver tid er i forsvarlig stand for derved å forebygge skade på liv, helse, miljø og materielle verdier. Når et forhold faller inn under denne forskriften er det den som kommer til anvendelse ved siden av bl.a. relevante bestemmelser i brann- og eksplosjonsvernsloven.
• Forskrift 10. februar 1999 om reduksjon av bensindamp fra lagring og distribusjon av bensin implementerer EUs rådsdirektiv 94/63/EF (VOC) og har som formål å redusere utslipp av bensindamp fra lagring og distribusjon av bensin. Når det gjelder konstruksjon og drift av anlegg som brukes til lagring og distribusjon av bensin vil forskriften komme til anvendelse i tillegg til forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen.
• Eksplosjonsfarlige stoffer som for eksempel sprengstoff og pyroteknisk vare er regulert i forskrift 26. juni 2002 om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff og er ikke omfattet av denne forskriften. Dette fremgår av definisjonen av farlig stoff i § 4, der de eksplosjonsfarlige stoffene er tatt ut av definisjonen av farlig stoff slik det er definert i brann- og eksplosjonsvernloven.

Ved eventuell motstrid mellom bestemmelser i forskrift om brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen og bestemmelser i særforskriftene, vil bestemmelsene i særforskriftene ha forrang.

§ 3. Pliktsubjekt

Med enhver menes både virksomheter og privatpersoner.

Ved håndtering av farlig stoff i et bygg eller anlegg er det eiers ansvar å påse at det benyttes i henhold til forutsetningene for bygget eller anlegget (plan- og bygningsloven). Eiers forpliktelser kan ikke fraskrives gjennom avtale. Dersom andre har bruksrett til utstyr og anlegg plikter eier å etablere de nødvendige avtaler og samarbeidsordninger med bruker for å formalisere hvem som har ansvar for alle forhold av betydning for sikkerheten slik at etterlevelse av denne forskriften sikres. Med bruker menes den som har bruksrett til utstyr og anlegg som benyttes ved håndtering av farlig stoff.

Enhver som prosjekterer, konstruerer, produserer, omsetter, installerer, drifter, endrer, reparerer, vedlikeholder og kontrollerer utstyr og anlegg som benyttes ved håndtering av farlig stoff plikter å oppfylle forskriftens krav. Bestemmelsen plasserer ansvar hos den som har fagkompetanse og rent faktisk har utført et arbeid. Dette er viktig bl.a. siden regelverket også retter seg mot privatpersoner som ikke kan forutsettes å ha den nødvendige kunnskap om blant annet sikker montering av utstyr.

§ 4. Definisjoner

Ingen utfyllende kommentarer.

1. Alminnelige bestemmelser

§ 5. Krav til aktsomhet

Kravet til aktsomhet retter seg både mot virksomheter og privatpersoner.

Bakgrunnen for bestemmelsen i fjerde ledd er at en kjeller og annet rom under terreng ofte har dårlig ventilasjon og at eksplosjonsfarlig atmosfære derfor lettere kan oppstå ved en lekkasje. Begrunnelsen for at oppbevaring heller ikke er tillatt på loft er fordi tradisjonelle loft ofte har dårlig adkomstmulighet og fordi de ofte ikke er tilgjengelige nok pga. lagret gods mv. Med loft i denne sammenheng menes ikke loftsleiligheter der hensynet til god adkomst og tilgjengelighet er ivaretatt.

Bakgrunnen for bestemmelsen i femte ledd er at overgraving av for eksempel gassrørledninger kan få store konsekvenser dersom gasslekkasjen antenner. Det er derfor svært viktig at den som utfører gravearbeid gjør seg kjent med om det finnes rørsystemer i det aktuelle området, og at vedkommende tar nødvendig hensyn til disse. Denne bestemmelsen er ikke ment å erstatte en eventuell plikt til å innhente tillatelse etter kommunale graveforskrifter el. der slike finnes. I § 15 siste ledd bokstav b) finnes en korresponderende plikt for eier av rørsystemet til å ha på plass et instruksjonssystem til bruk ved gravearbeid.

§ 6. Maksimal tillatt oppbevaring i visse typer av objekt

Grensene for hva som er tillatt oppbevart innendørs etter § 6 første og annet ledd er absolutte. Dersom det er behov for å oppbevare større mengder gass kategori 1 og 2 eller brannfarlig væske kategori 1 og 2 i disse objektene må dette skje utendørs. I og med at det er snakk om maksimale kvanta har man ikke med henvisning til § 6 et krav på å kunne oppbevare det maksimale kvantumet i enhver boenhet, garasje el. Den alminnelige aktsomhetsplikten i § 5 vil innebære at oppbevaring må skje på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte og at nødvendige sikkerhetsmessige grep må tas for at oppbevaring skal kunne skje. Dersom det ikke er mulig å ta de nødvendige grep for at sikker oppbevaring skal kunne skje, vil man heller ikke kunne oppbevare den brannfarlige væsken eller -gassen der.

I boligkompleks der det er felles garasjeanlegg, felles utendørs boder mv. må det foretas en vurdering av om det er forsvarlig at innehaver av hver boenhet kan lagre inntil 90 liter brannfarlig gass kategori 1 og 2 og inntil 50 liter brannfarlig væske i garasjen eller i boden. I en rekke tilfeller vil konklusjonen måtte bli at så ikke er forsvarlig. For boder og garasjeanlegg under terreng følger det av § 5 fjerde lett at det ikke kan oppbevares gass der i det hele tatt. For gass gjelder dette også når det gjelder bod på loft.

I serveringssted, i overnattingssted og i forsamlingslokale er det ikke tillatt å oppbevare brannfarlig gass kategori 1 og 2, med mindre særskilte tiltak er iverksatt, jfr. § 6 siste ledd. Hvilke særskilte tiltak som må iverksettes vil måtte vurderes konkret i det enkelte tilfelle, med utgangspunkt i den risikovurdering som skal utarbeides etter § 14. Bestemmelsen må for virksomhetene den omfatter ses på som en presisering av den plikten som allerede følger av § 14.

§ 7. Kompetanse

Bakgrunnen for bestemmelsen er å sikre at den som utfører arbeid knyttet til farlig stoff skal ha kompetanse om arbeidet som skal utføres. Dette skal sikre at arbeidet er fagmessig og betryggende utført slik at man unngår uhell. For virksomheter henger kravet til kompetanse nøye sammen med brann- og eksplosjonsvernloven § 19 og internkontrollforskriften § 5 annet ledd nr. 2.

DSB vil i temaveiledninger angi nærmere hvilke krav til kompetanse som følger av § 7 tredje ledd innenfor forskjellige felt der farlig stoff er involvert.

Virksomheten skal gi arbeidstakerne nødvendig opplæring før de settes til arbeidsoppgaver slik at sikkerheten ivaretas. Slik opplæring kan for eksempel være gjennomgang av driftsprosedyrer, de farlige stoffenes egenskaper, evakueringsplan m.m. Opplæringen må også gjøre arbeidstakerne tilstrekkelig kjent med internkontrollsystemet i virksomheten, for eksempel hvordan de skal rapportere avvik.

§ 8. Utstyr og anlegg

Noe utstyr og anlegg som benyttes ved håndtering av farlig stoff vil være dekket av særforskrifter og dermed falle utenfor denne forskriftens virkeområde, se § 2 med veiledning. Forskriften får likevel anvendelse på konstruksjon og produksjon av utstyr og anlegg i den grad disse ikke er dekket av andre forskrifter.

Bruksanvisingen i annet ledd skal inneholde alle opplysninger som er nødvendige for sikker bruk, og den skal særlig gjøre oppmerksom på eventuelle begrensninger i bruken. Monterings- og vedlikeholdsveiledningen skal inneholde alle instruksjoner for korrekt montering, innstilling og vedlikehold for sikker bruk av utstyr og anlegg.

§ 9. Kontroll

Kravet i første ledd relateres til kontroll som skal gjennomføres før utstyret tas i bruk. Med kontroll menes å undersøke om utstyr og anlegg samsvarer med regelverk, kravdokumenter, prosjekteringsbeskrivelser, montasjeanvisninger eller tilsvarende og den bruken det er ment for. Dette kan eksempelvis være konstruksjonskontroll, produksjonskontroll, funksjonskontroll og ferdigkontroll.

Den som utfører kontroll skal ha kompetanse i henhold til § 7 og ha kunnskaper og erfaring med aktuelle kontrollmetoder for å kunne gjennomføre og vurdere resultatet av kontrollen. Kravet retter seg til nytt og brukt utstyr. Kontrollen skal dokumenteres, se § 13. En sluttført kontroll bør ende opp med en kontrollrapport som dokumenterer hva som er kontrollert, hvordan det er kontrollert og resultatet av kontrollen.

Krav om bruk av uavhengig kontrollør fremkommer av første ledd, tredje og fjerde punktum og annet ledd, tredje punktum. Det er ved virksomheter som skal ha samtykke etter § 17 og ved virksomheter som representerer en potensiell høy risiko at det stilles krav om bruk av uavhengig kontrollør.

Virksomheter som krever samtykke etter § 17 er

• storulykkevirksomheter,
• virksomheter som omlaster farlig stoff fra skip til skip når omlastingen foretas innenfor territorialgrensen mellom skip som begge er oppankret, eller hvor det ene skipet er fortøyd til land,
• virksomheter som bunkrer passasjerskip med LNG (flytende naturgass) fra anlegg eller tankbil på land,
• virksomheter som transporterer farlig stoff i rørledninger med driftstrykk over 16 bar, og
• virksomheter som DSB etter § 17 siste ledd har truffet vedtak om at skal ha samtykke.

Som virksomheter med høy potensiell risiko menes:

• kjeler som er beregnet for produksjon av damp eller hetvann med temperatur over 110 °C, og hvor produktet av trykk i bar eller volum i liter er større enn 3000 og hvor trykket er større enn 0,5 bar overtrykk og volumet er større enn 100 liter,
• anlegg som alene eller sammenkoblet inneholder mer enn 400 liter giftig gass kategori 1, 2 eller 3, og
• gassanlegg for bruk av brannfarlig gass kategori 1 og 2 tilknyttet fast rørnett med over- eller undergrunnstank, fast rørnett for distribusjon av gass, eller flaskebatteri. Gassanlegg tilknyttet frittliggende eneboliger og frittliggende fritidsboliger hvor distribusjonstrykket fra distribusjonsnett, gasstank eller flaskebatteri er maksimalt 100 mbar når det føres inn i boligen anses ikke for å representere en potensiell høy risiko.
  
  

Med flaskebatteri menes i denne sammenheng en transportabel samling av gassflasker som er holdt fast sammen og innbyrdes forbundet med samlerør, jfr. definisjon av "gassflaskebatteri" i ADR/RID kap. 1.2.

Med uavhengig kontrollør menes tekniske kontrollorganer, brukerinspektorater eller akkrediterte inspeksjonsorganer.

Eksempel på frittliggende enebolig og frittliggende fritidsbolig vil i denne sammenheng være bolig som ligger adskilt fra annen bolig, herunder eneboliger med god avstand til annen bolig (bolig i typisk villastrøk) og enebolig i konsentrert småhusbebyggelse. Frittliggende enebolig med en utleiedel vil kunne falle innenfor begrepet frittliggende. Grunnlag for akkreditering er NS-EN 17020 og normative dokumenter for kontroll utarbeidet av DSB.

For å sikre at utstyr og anlegg opprettholder et akseptabelt sikkerhetsnivå må det utføres en systematisk tilstandskontroll, jf. annet ledd. Omfang og hyppighet av tilstandskontroll må ses i forhold til utstyrets og anleggets risikopotensial, og tilpasses produsentens anbefalinger og eventuelt egne erfaringer med tilsvarende utstyr og anlegg. Systematisk tilstandskontroll må være organisert på en slik måte at det kan utføres en tilfredsstillende kontroll, slik at farlige forhold kan identifiseres. Rapporteringen må være klart definert og på et riktig nivå i organisasjonen. Omfanget og resultatet av tilstandskontrollen skal dokumenteres. Dersom eier eller bruker ikke selv har nødvendig kompetanse for å utføre systematisk tilstandskontroll må slik kompetanse innhentes. Systematisk tilstandskontroll skal utføres av uavhengig kontrollør dersom virksomheten skal ha samtykke etter § 17 eller representerer en høy potensiell risiko. Se første ledd når det gjelder hva som regnes som ”potensiell høy risiko” og ”uavhengig kontrollør”.

Når det gjelder gassanlegg i tilknytning til frittliggende enebolig og frittliggende fritidsbolig skal disse anleggene, i likhet med øvrige gassanlegg, underlegges kontroll i produksjons og oppstartsfasen etter § 9 første ledd første og annet punktum og det skal utføres systematiske tilstandskontroller etter § 9 annet ledd første og annet punktum. Dette gjelder uansett størrelse på gassanlegget. Det kreves imidlertid ikke at den som kontrollerer må være uavhengig kontrollør, men kravene til kompetanse etter § 7 må være oppfylt.

Når gassanlegg i boliger er tilknyttet fast rørnett med over eller undergrunnstank, rørsystem for distribusjon av gass, eller flaskebatteri kreves i tillegg at det til enhver tid skal foreligge en avtale med kontrollør om systematisk tilstandskontroll. Dette gjelder både for frittliggende boliger og boliger i boligkomplekser mv. Der gassanlegg i boligen er underlagt krav om uavhengig kontroll må avtale gjøres med uavhengig kontrollør. Krav til kontrollørens kompetanse følger av § 7. Bakgrunnen for dette kravet er at man vil sikre at gassanlegg tilknyttet boliger faktisk blir kontrollert og at manglende initiativ fra eier eller bruker til å kontakte kontrolløren ikke har til konsekvens at boligen blir kontrollert som forutsatt.

§ 10. Drift, vedlikehold og opphør

For at utstyr og anlegg skal være i forsvarlig stand og ikke svekkes som følge av driftsmessige endringer eller feil oppstått etter montering, skal eier eller bruker gjennomføre jevnlige ettersyn med utstyr og anlegg. Ettersyn må utføres av personell som har fått tilstrekkelig opplæring.

Eier og bruker skal sørge for at utstyr og anlegg som ikke lenger er i drift, fjernes eller sikres forsvarlig. Med sikres forsvarlig menes at utstyret og anlegget sikres permanent mot fornyet driftsettelse, eller vedlikeholdes som om det var i ordinær drift.

Før utstyr og anlegg eventuelt tas i bruk igjen, skal det utføres ny tilstandskontroll.

§ 11. Skilting og merking

Krav til skilting med varsel- og opplysninger fremkommer i første og annet ledd. Utstyr og anlegg skal skiltes og merkes i samsvar med relevante bestemmelser og normer om farlige stoffer. Se for eksempel forskrift 6. desember 2011 om utforming og innretning av arbeidsplasser og arbeidslokaler (arbeidsplassforskriften). Skilting av forbud mot tennkilder er aktuelt ved steder der eksplosjonsfarlig atmosfære kan være tilstede eller lett antennelige stoffer håndteres. Eksempler på slike steder er sted for omtapping av brannfarlige stoffer og steder som er angitt i områdeklassifiseringen, se forskrift 30. juni 2003 om helse og sikkerhet i eksplosjonsfarlige atmosfærer.

Kravet i tredje ledd om identifikasjonsmerking innebærer at det skal være samsvar mellom merking av utstyr/rørsystemer og underliggende dokumentasjon. Slik dokumentasjon kan blant annet være samsvarserklæring og nødvendig teknisk dokumentasjon som for eksempel flytskjema og andre tekniske tegninger. Merkingen skal anbringes slik at den ikke medfører svekkelse av utstyret. Denne bestemmelsen gjelder for utstyr dersom kravet til identifikasjonsmerking ikke er særskilt regulert i andre forskrifter.

Der emballasje, beholdere og lignende er merket i samsvar med regelverket for transport av farlig gods, kan slik faremerking være tilstrekkelig. For faremerking med symbol, farebetegnelse m.m. vises det til forskrift 16. juni 2012 om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP). 

Etter fjerde ledd skal nedgravde transportrørledninger merkes tydelig og varig.

Krav til skilting omfatter ikke håndtering av mindre mengder farlig stoff beregnet for personlig bruk, som for eksempel bensinkanner, rødsprit, white-spirit, mindre gassflasker til for eksempel komfyr, grill og lignende.

§ 12. Innmelding av farlig stoff

Bakgrunnen for innføring av meldeplikt er at DSB og kommunene skal få en bedre oversikt over risikobildet i forbindelse med håndtering av farlige stoffer. En slik oversikt skal blant annet danne grunnlag for risikobaserte tilsyn, og informasjon om utvikling, innenfor ulike bransjer.

Meldesystemet erstatter delvis tidligere krav om tillatelse til oppbevaring og behandling av brannfarlig vare, tillatelse til transport av brannfarlig vare i rørledning, melding om kjel og melding for klor, svoveldioksid og ammoniakk. Innmeldingen er imidlertid kun en ren registrering av et oppbevaringsforhold. Innmeldingen/kvitteringen på innmelding gir ikke innmelder noen rettigheter, og må ikke forveksles med tillatelser som tidligere ble gitt i medhold av nå opphevet regelverk. Meldeplikten i denne forskriften vil ikke påvirke plikten til å melde i henhold til § 6 i storulykkeforskriften.

Det nye meldesystemet omfatter i tillegg flere farlige stoffer slik det fremkommer av vedlegg 2. Meldeplikten gjelder både for virksomheter og privatpersoner. Privatpersoner skal for eksempel melde inn en propantank dersom den er på 400 liter eller mer.

Det er ”enhver som oppbevarer…” som plikter å melde inn farlig stoff over visse mengder. Det kan være at den som oppbevarer farlig stoff eier tank, flasker eller annet som det farlige stoffet oppbevares i, men dette kan også være leid/leaset. I disse tilfellene må det foretas en vurdering av hvem som regnes for å oppbevarer det farlige stoffet. For å illustrere problemstillingen kan vi tenke oss bruk av gass i boligkomplekser med nedgravet tank. I disse tilfellene vil det normalt være boligsameiet som skal regnes for å være den som oppbevarer farlig stoff, og følgelig har plikt til å melde inn i henhold til § 12, selv om tanken er leid/leaset og det foreligger avtale med eier av tanken eller andre mht. vedlikehold, fylling av tanken mv. Relevante momenter i vurderingen av hvem regnes for å oppbevare farlig stoff kan være hvem som forbruker det farlige stoffet, hvem som betaler for det farlige stoffet osv.

Når det gjelder innmelding for privatpersoner vises til Veiledning for innmelding av farlig stoff pkt. 2.1. Privatpersoner kan ikke melde inn farlig stoff på eiendommer de ikke selv eier uten at den som eier eiendommen har avgitt disse rettighetene.

Melding skal sendes i rimelig tid før utstyr og anlegg tas i bruk. For nybygg skal melding sendes i rimelig tid før bygging påbegynnes slik at DSB og kommunen for eksempel kan føre tilsyn i prosjekterings- og byggefase. Hva som anses som rimelig tid vil avhenge av blant annet anleggets kompleksitet, mengde farlig stoff og beliggenhet.

Dersom det gjøres endringer eller anlegget opphører, skal dette meldes inn slik at oversikten til enhver tid er oppdatert. Endringer kan eksempelvis være håndtering av nye stoffer, oppbevaring av større eller mindre mengder farlige stoffer enn det som tidligere er meldt inn, ny anleggsenhet.

Det er ikke nødvendig å sende melding om endring av nøkkelopplysninger i enhetsregisteret eller overdragelse av virksomhet, så lenge virksomheten beholder sitt organisasjonsnummer. Dersom en virksomhet nedlegges eller overdras uten å beholde sitt organisasjonsnummer skal det sendes melding om opphør til DSB.

Ved levering/fylling av farlig stoff til/på meldepliktige anlegg bør den som oppbevarer farlig stoff fremvise kvittering på at det er sendt melding til DSB i henhold til § 12 til den virksomhet som leverer/fyller farlig stoff til/på anlegget før levering/fylling finner sted. Kvittering på innmeldingen får den som melder inn pr. e-post med det samme anlegget er meldt inn elektronisk. En slik prosedyre vil bidra til at meldepliktige anlegg faktisk blir meldt inn til DSB.

Melding om farlig stoff registreres via Altinn. Link finnes på www.dsb.no.

Når et anlegg meldes inn vil det automatisk bli sendt en kvittering på innmeldingen til den som meldte inn oppbevaringen. 

Brannvesen, 110-sentraler, kommuner, fylkesmenn og fylkeskommuner er via FAST gitt tilgang til disse opplysningene innenfor sitt geografiske virkeområde.

Det er utarbeidet en egen veiledning for innmelding av farlig stoff. Veiledningen finnes på www.dsb.no.

§ 13. Dokumentasjon

Innholdet i dokumentasjonskravet vil avhenge av hvilke bestemmelser i forskriften som kommer til anvendelse for den enkelte.

For privatpersoner vil dokumentasjonskravet i all hovedsak kun referere seg til spørsmålet om vedkommende har dokumentasjon for utført kontroll av utstyr og anlegg, samt at det for meldepliktige anlegg etter § 12 er sendt melding til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

For virksomheter som håndterer farlig stoff vil dokumentasjonskravet derimot gjelde alle relevante bestemmelser i forskriften. Kravet om dokumentasjon vil måtte sees i sammenheng med kravene i internkontrollforskriften av 6. desember 1996.

2. Plikter i virksomhet med farlig stoff

§ 14. Risiko og risikovurdering

Eier eller bruker av utstyr eller anlegg og virksomheter som håndterer farlig stoff skal sørge for at risikoen er redusert til et nivå som med rimelighet kan oppnås.

Forskriftens kriterium ”som med rimelighet kan oppnås” gir uttrykk for et prinsipp (ALARP) hvor kostnader forbundet med reduksjon av risiko må sammenholdes med den sikkerhetsgevinst som kan oppnås. ALARP-prinsippet innebærer at risikoen skal reduseres så langt som praktisk mulig (As Low As Reasonably Practicable). Avgrensningspunktet vil ideelt sett være der hvor kostnadene forbundet med ytterligere fysiske eller organisatoriske tiltak for å redusere risikoen marginalt vil være urimelig store. I en slik risikovurdering må tiltak for å redusere risikoen for tap av liv og skade på helse ha prioritet.

Gjennom risikovurderingen skal det identifiseres hvilke ulykkeshendelser som kan oppstå og de konsekvenser dette kan få for liv, helse, miljø og materielle verdier. Kravet til risikovurderingens omfang kan være varierende, avhengig av for eksempel anleggets kompleksitet, størrelse og beliggenhet.

Risikovurderinger skal benyttes som et beslutningsgrunnlag og som dokumentasjon på forsvarlig sikkerhetsnivå.

Risikovurdering gjennomføres i forbindelse med etablering av ny virksomhet og ved endringer i eksisterende virksomhet.

Ansvaret for gjennomføring av risikovurderinger vil ligge hos virksomhetens ledelse. Hvis virksomhet ikke selv har nødvendig kompetanse på risikovurderinger må slik kompetanse innhentes.

Risikovurderingen skal jevnlig gjennomgås og oppdateres. Endringer som kan medføre at risikovurderingen må oppdateres er for eksempel:

• Vesentlige endringer i forutsetninger og betingelser
• Ny viten om risikoforhold (erfaring fra hendelser, forskningsresultater, bedre risikoanalysemodeller)
• Endringer i regelverk
• Vesentlig endringer i datagrunnlag
• Vesentlige organisatoriske endringer som påvirker vurderingen
• Mindre endringer som samlet sett utgjør en vesentlig endring

Risikovurderingen danner grunnlaget for en vurdering av de tiltak som må iverksettes for å avverge eller begrense konsekvenser ved eventuelle ulykkeshendelser. På bakgrunn av vurderingen skal det utarbeides planer og gjennomføres tiltak for å redusere risikoen. Tiltak kan være av teknisk eller organisatorisk art eventuelt i kombinasjon med arealmessige begrensninger.

Risikoreduserende tiltak kan være enten forebyggende eller skadebegrensende

Prioritering av tiltak kan med fordel gjøres ut fra følgende prioriterte liste:

• Eliminere farer og uønskede hendelser.
• Redusere sannsynligheten for uønskede hendelser.
• Redusere konsekvensene av uønskede hendelser.

Det vises til NS 5814 Krav til risikovurderinger.

§ 15. Forebyggende sikkerhetstiltak

Kommentarer til første ledd (bygg- og anleggstekniske forhold):

Til a) Bygning eller rom som blir brukt til håndtering av farlig stoff skal enten ha tilstrekkelig naturlig ventilasjon eller utstyres med separat mekanisk ventilasjonsanlegg som sikrer tilstrekkelig utlufting. Type ventilasjon og ventilasjonskapasitet vil avhenge av blant annet stoffets egenskaper, mengde stoff, håndteringsform og rommets utforming og størrelse.

Til b) Design av sikre avlastningsflater avhenger av mange faktorer og må beregnes i det enkelte tilfelle.

Til c) Oppføring eller vesentlig endring av bygg eller anlegg der gass skal håndteres skal prosjekteres. Hvor omfattende prosjekteringen skal være vil bero på type bygg eller anlegg og type stoff. Prosjekteringen må kunne dokumenteres. Bestemmelsen må ikke tolkes antitetisk når det gjelder andre farlige stoffer.

Til d) Ingen utfyllende kommentarer.

Til e) Ved oppfylling av tank med farlig stoff i væskefase vil det alltid strømme ut farlig damp fra lufterøret. Dette er bakgrunnen for hovedregelen om at lufterøret skal føres til friluft. Håndtering av stoff som ikke kan gi opphav til eksplosjonsfarlig atmosfære er et eksempel på et særskilt forhold der lufterør kan plasseres innendørs, for eksempel oppbevaring av stoff med lavt damptrykk i tank i stort rom.

Til f) Dersom det i risikovurderingen er identifisert at rørbrudd kan medføre hendelser som får store konsekvenser, skal rørbruddsventil monteres.

Til g) Prosessikrings- og nødavstengningssystem skal avverge farlige situasjoner samt hindre eller begrense konsekvenser av lekkasje eller utslipp. Et uavbrutt nødstrømsystem for sikkerhetssystemer og annet viktig utstyr må være i funksjon lang nok tid til at anlegget kan kjøres sikkert ned, eller til at feilen kan rettes.

Til h) Eksempler på innretninger for trykkavlastning er sprengblikk, eksplosjonsluke og sikkerhetsventil (med eventuell samleledning til fakkel eller luftepipe).

Til i) Omfanget av tiltak vil variere med mengde farlig stoff som håndteres. Mindre spill kan tas hånd om med for eksempel absorpsjonsmidler. Større spill bør ledes bort til sikkert sted som for eksempel basseng, tank eller renseanlegg. Det er viktig at eventuelt spill ikke ledes til avløpssystem.

Til j) Gjennomførte sikringstiltak skal sikre at personer ikke kan stjele farlig stoff eller utføre handlinger på utstyr og anlegg med farlig stoff som kan sette liv og helse i fare.

Til k) En situasjonsplan skal utarbeides på grunnlag av en risikovurdering, se forskriftens § 14. En situasjonsplan skal gi en oversikt over bruk av areal. En slik plan kan være et situasjonskart hvor alle installasjoner er inntegnet. Planen skal også vise atkomstveier, internt trafikkmønster, inngjerding, oversikt over og plassering av farlige stoffer og tilgang på slokkevann. Videre skal den omfatte andre forhold som kan være av betydning for sikker håndtering av farlig stoff. Situasjonsplanen skal være oppdatert og datert. Sikkerhets- og driftsinstrukser i henhold til annet ledd kan for eksempel være instruks for varmt arbeid, for fylling og tømming av tanker, eller instrukser for periodisk kontroll og vedlikehold. Instruksene vil i type og omfang avhenge av virksomhetens art og risikoforhold.

Til l) Ingen utfyllende kommentarer.

Kommentarer til annet ledd (atmosfæriske tanker):

Til a) Ingen utfyllende kommentarer

Til b) Dersom det i risikovurderingen er identifisert at utslipp fra tank kan få store konsekvenser skal det være oppsamlingsarrangement. Omfanget av oppsamlingsarrangement kan reduseres dersom stoffets egenskaper og mengde stoff medfører at konsekvensen ved utslipp med hensyn på brann, eksplosjon, liv og helse er minimale.

Kommentarer til tredje ledd (brannfarlig gass):

Til a) Luktstoff som skal tilsettes brannfarlig gass skal være tilsatt i en konsentrasjon som sikrer at gassen i luft kan luktes i konsentrasjoner på 20 % av nedre eksplosjonsgrense.

Til b) Ingen utfyllende kommentarer.

Til c) Ingen utfyllende kommentarer.

Kommentarer til fjerde ledd (brannfarlig- og reaksjonsfarlig stoff):

Til a) Stoffene skal ikke kunne komme i kontakt eller blandes med hverandre ved normal drift eller ved uforutsette situasjoner som kan oppstå da dette kan føre til stor brann- og eksplosjonsfare.

Til b) For organiske peroksider og selvreaktive stoffer inngår emballeringsmetoden som en viktig del av sikkerheten med hensyn på sikker oppbevaring og transport. Dersom stoffet tas ut av den emballasjen som er godkjent for transport, eller over i annen emballasje, må det foretas en særskilt vurdering av risiko med hensyn på faren for farlig dekomponering eller eksplosjon. Til c) Ingen utfyllende kommentarer.

Til d) Stoffer som kan håndteres sikkert i ren tilstand kan få endrede egenskaper som medfører økt risiko når stoffet er forurenset. Enkelte oksiderende stoffer, organiske peroksider og selvreaktive stoffer vil få eksplosjonsfarlige egenskaper eller kunne undergå eksplosjonsartet dekomponering. Det er derfor viktig at slike forurensede stoffer ikke oppbevares ved virksomheten eller deponeres annet sted, men destrueres på sikker måte uten unødig opphold.

Til e) Stoffer som i kontakt med vann utvikler brannfarlig eller giftig gass skal håndteres slik at stoffet ikke kommer i kontakt med vann eller fuktighet. Ved lagring og annen håndtering av slike stoffer bør det tas hensyn til at fuktighet kan forekomme og at brannfarlig eller giftig gass kan utvikles. Det bør treffes tiltak som sikrer at uhell, som for eksempel feiloperasjon eller spill og lekkasje av farlig stoff, ikke medfører kontakt med annet stoff som kan føre til ukontrollert reaksjon med utvikling og spredning av brannfarlig eller giftig gass.

Kommentarer til femte ledd (rørledning for transport av petroleum over land):

Til a) Ingen utfyllende kommentarer.

Til b) Ingen utfyllende kommentarer.

Til c) Ingen utfyllende kommentarer.

Til d) Ingen utfyllende kommentarer.

Til e) Traséklassifiseringen er avgjørende for hvilke krav som stilles til rørledningens tekniske utførelse og benyttes for valg av utnyttelsesfaktorene for beregning av veggtykkelsen for rørledningen.

Til f) Ingen utfyllende kommentarer

§ 15a. Gassflasker for LPG

Ingen utfyllende kommentarer.

§ 16. Arealmessige begrensninger

Arealmessige begrensninger fastsettes på bakgrunn av risikovurdering, se forskriftens § 14. For virksomhet som representerer et relativt lite risikopotensial vil tekniske og organisatoriske tiltak ofte kunne være tilstrekkelig for å oppnå det ønskede sikkerhetsnivå. For virksomheter med et større risikopotensial vil derimot sikkerhetsnivået ofte ikke kunne oppnås uten at det samtidig etableres arealmessige begrensninger rundt virksomheten.

Slike arealmessige begrensninger vil kunne være restriksjoner i utnyttelse av nabogrunn, som for eksempel forbud mot boligbygging, bygninger med mange personer som skoler, sykehus, gamlehjem, forsamlingslokaler, idrettsanlegg, forretninger, offentlige ferdselsårer med høy trafikkintensitet, fritidsaktiviteter med fast opphold og forbud mot virksomhet som øker sannsynligheten for store konsekvenser ved en ulykke.

Virksomheten skal ha kontroll med alle aktiviteter i områder hvor det er opprettet arealmessige begrensninger. Ved endringer som har betydning for tredjepersons sikkerhet, må utstrekningen av de arealmessige begrensninger vurderes på nytt.

De arealmessige begrensninger fastsettes etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven. Kommunen forvalter plan- og bygningsloven, og virksomheten må derfor ta kontakt med kommunen for å få etablert de arealmessige begrensningene. Kostnaden i forbindelse med dette bæres av virksomheten.

§ 17. Samtykke fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

Samtykke skal innhentes fra DSB for blant annet å sikre at hensynet til tredjeperson er tilfredsstillende ivaretatt. Det er viktig for myndighetene å komme i dialog med virksomhetene i en tidlig fase av planleggingen av anlegg der en uønsket hendelse kan føre til konsekvenser av stor betydning for samfunnet.

Det er virksomhetens ansvar å ta kontakt med DSB.

DSB vil ved vurderingen av om samtykke kan gis blant annet ta hensyn til virksomheten og anleggets plassering i forhold til omgivelsene rundt, som for eksempel skoler, barnehager, boligområder, kritisk infrastruktur, verneverdig bebyggelse m.m. DSB vil også vurdere planlagte tekniske og organisatoriske sikkerhetstiltak ved virksomheten. Dersom samtykke gis, vil dette kunne skje på nærmere vilkår.

Ikke alle storulykkevirksomheter etter forskrift 17. juni 2005 nr. 672 er pliktig å innhente samtykke fra DSB. For å være pliktig til å innhente samtykke kreves at det ved storulykkevirksomheten oppbevares brannfarlig, reaksjonsfarlig eller trykksatt stoff i et slikt volum at innmeldingsplikten etter § 12 i forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig eller trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen aktualiseres. DSB kan imidlertid med hjemmel i § 17 siste ledd treffe vedtak om at også storulykkevirksomheter som oppbevarer brannfarlig, reaksjonsfarlig eller trykksatt stoff i kvantum mindre enn innmeldingsgrensene etter § 12 skal omfattes av et krav om samtykke dersom virksomhetens plassering og utforming samt håndtering av farlig stoff tilsier det.

Når det gjelder skip til skip operasjoner som krever samtykke siktes det til omlastinger som foretas innenfor den norske territorialgrensen, når omlastingen foretas enten mellom skip som begge er oppankret eller hvor det ene skipet er fortøyd til land.

Med vesentlige endringer i tredje ledd menes for eksempel betydelige endringer i mengden farlige stoffer, endringer i prosesser de farlige stoffene inngår i eller andre forhold som har betydelig innvirkning på risiko for uønskede hendelser. Når det gjøres slike endringer av sikkerhetsmessig betydning i et eksisterende anlegg, skal virksomheten selv foreta en vurdering av hvorvidt de planlagte endringene krever at det innhentes nytt samtykke.

I ”rimelig tid” ligger at det må tas tilstrekkelig hensyn til at DSB skal kunne foreta de nødvendige undersøkelser og foreta de nødvendige vurderinger for å kunne ta stilling til om samtykke kan gis. På et tidlig tidspunkt vil ikke nødvendigvis alle detaljer vedrørende virksomheten være klare, men man bør ha en grov oversikt over punktene ovenfor når det tas kontakt med DSB. Ikke ferdigstilt eller manglende dokumentasjon må ikke være til hinder for at virksomheten tar kontakt med DSB på et tidlig tidspunkt.

Det er utarbeidet en egen temaveiledning om innhenting av samtykke som bl.a. gir opplysninger om hvilke dokumenter som må forelegges DSB for at DSB skal kunne vurdere om samtykke kan gis. 

En virksomhet har plikt til å melde inn etter § 12 selv om virksomheten også skal ha samtykke.

§ 18. Nabovirksomheter

Bestemmelsen retter seg mot virksomheter som gjensidig kan påvirke hverandre dersom ulykker med farlig stoff inntreffer. Dette kan eksempelvis være virksomheter som befinner seg i industriområder eller i næringsparker. Hensikten med å samordne tiltak er å redusere sannsynligheten for uhell og begrense konsekvensene dersom en hendelse inntreffer. Eksempler på tiltak kan være felles interne tilsyn, tiltak for å motvirke brannspredning, felles vakthold, felles øvelser og samordnet beredskapsplan.

§ 19. Beredskapsplikt

Beredskapen må tilpasses den risiko som virksomheten representerer. Dette innebærer at utstyr og kompetanse, herunder opplæring og øvelse, skal være egnet med henblikk på de ulykkessituasjoner som mest sannsynlig vil kunne oppstå.

Virksomheter som har etablert og har et operativt beredskapsopplegg i samsvar med forskrift 20. desember 2011 om industrivern vil normalt ha oppfylt kravet om beredskapsplikt.

Med meldepliktige virksomheter menes virksomheter som omfattes av kravet om melding til DSB i henhold til forskriftens § 12.

Graden av samordning med offentlig beredskap vil avhenge av blant annet virksomhetens størrelse og kompleksitet. For enkle anlegg kan melding etter § 12 anses som tilstrekkelig samordning med lokale myndigheter. Eksempel på enkle anlegg er nedgravde gasstanker i sameier.

§ 20. Varsling og rapportering av uhell og ulykker

Formålet med umiddelbar varsling i første ledd er å gi DSB tilstrekkelig kunnskap om hendelsen slik at det kan gis korrekt informasjon til blant annet publikum, media og departementet. Varslingens omfang må tilpasses hva som er forsvarlig sett i lys av at andre personer, virksomheter eller etater som direkte blir berørt av ulykken eller skal utføre en direkte innsats i den forbindelse også har et særlig behov for en umiddelbar varsling.

Dersom det er tidkrevende å avdekke årsaken til hendelsen, jfr. tredje ledd, kan rapporten som snarest mulig etter en ulykke skal sendes DSB være av foreløpig karakter.

Uhell og ulykker med farlig stoff meldes inn via www.dsb.no/ under "Skjema".

3. Avsluttende bestemmelser

§ 21. Dispensasjon

Dispensasjon fra forskriftens bestemmelser vil kun unntaksvis være aktuelt. For å kunne dispensere fra forskriftens krav, må søknad om dispensasjon sendes til DSB. I søknaden må virksomheten angi hvilke særlige grunner som foreligger og kunne dokumentere at tilstrekkelig grad av sikkerhet likevel opprettholdes slik at fraviket ikke kommer i konflikt med formålet i forskriften.

§ 22. Begrensninger eller forbud

Ingen utfyllende kommentarer.

§ 23. Tilsyn

Ingen utfyllende kommentarer.

§ 24. Reaksjonsmidler

Lovens §§ 37–40 inneholder bestemmelser om tilsynsmyndighetens adgang til å utferdige pålegg, stanse virksomhet eller forby bruk av byggverk, område eller lignende samt adgang til å ilegge tvangsmulkt og tvangsgjennomføring. I henhold til § 42 kan den som forsettlig eller uaktsomt overtrer loven, sentrale eller lokale forskrifter eller enkeltvedtak fastsatt i medhold av denne loven, eller som medvirker til dette straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder.

§ 25. Klage

Klagen skal fremsettes for det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket.

§ 26. Ikrafttredelse

Ingen utfyllende kommentarer

§ 27. Overgangsbestemmelser

Den som ved forskriftens ikrafttredelse oppbevarer farlig stoff i et slikt kvantum at det foreligger meldeplikt etter § 12 har frem til 31. desember 2009 på seg til å sende meldingen. For øvrige virksomheter trer pliktene etter § 12 i kraft straks forskriften trer i kraft. For virksomheter som skal ha samtykke etter § 17 gis det et midlertidig samtykke på de vilkår som ligger til grunn for tillatelsen som var gyldig ved ikrafttredelse av denne forskrift.

For virksomheter som skal ha samtykke etter § 17, men som ikke har den nødvendige tillatelse når denne forskrift trer i kraft, trer plikten til å innhente samtykke i kraft straks forskriften trer i kraft.

Tolv måneder etter at denne forskrifts ikrafttredelse skal det dokumenteres at øvrige nye krav etter forskriften er oppfylt.

4. Vedlegg

Åpne vedlegg til forskriften (PDF)

I vedleggene finner du:

Vedlegg 1: Kriterier for klassifisering

Vedlegg 2: Melding av farlig stoff