Spørsmål om skogbrann og skogbrannvern besvares av enhet for brannvesen, samband og varsling, postmottak@dsb.no
Telefonnummer sentralbord: 33 41 25 00
Årsaken til skogbranner er i hovedsak menneskelig aktivitet. Den eneste naturlige årsak er lynnedslag. Tørt og varmt vær øker skogbrannfaren. Den brannfarlige tiden er størst på våren før gress og den grønne bunnvegitasjonen er kommet opp. Årsgammelt gress, kvist og lyng blir for knusktørt og meget lettantennelig. Straks gress og annen bunnvegitasjon med relativt stort vanninnhold har vokst frem så avtar skogbrannfaren. De fleste og største skogbrannene skjer normalt fra slutten av april og til midten juni.
Når skogen er brennbar, er den å regne som eget brannobjekt. Den mest utsatte skogbrannskogen er barskog og da spesielt ung furuskog på grunt hellende lende. Løvskogen har liten skogbrannrisiko.
De fleste skogbranner i Norge er branner på bakken som brer seg med en hastighet med cirka 7-10 meter i minuttet. I hellende og bratt lende oppstår sterk bakketrekk, som raskt kan gi en større brann ved at grener og kvister i trærne lett tar fyr. Noe som i verste fall kan går over i toppbrann.
Skogbrannbekjempelse deles inn i to hovedtyper. Direkte og indirekte bekjempelse. Før en bestemmer seg for metode må en vurdere terreng, brennbart materiale, vindstyrke og vindretning. Det å møte brannen ved naturlige begrensingslinjer som terrenget gir eller ved elver, veier, kraftlinjer, og lignende kan i mange tilfeller være å foretrekke frem for direkte bekjempelse. En må således ta seg tid til å registrere brannens omfang og art i øyeblikket, videre vurdere brannens utvikling i løpet av noe tid. For skogen generelt er en brann i skogbunnen positivt for fornying av ulike planter og vekster.